Frigjøringsteologi og sekter i Latin Amerika

Foredrag i Katolsk Forum i Bergen 09.02.2010

Innledende tanker

Det er en spennende utfordring for meg å skulle holde et foredrag som blant annet omhandler frigjøringsteologi. Mitt første møte med denne teologien hadde jeg under studiene i Tyskland på midten av åttitallet. Siden har jeg støtt på den med jevne mellomrom og i grunnen har jeg også møtt den i praksis i Sør-Amerika. Men det er viktig å være klar over at de yngre teologer i dag ikke nødvendigvis viser samme interesse for frigjøringsteologien som den forrige generasjonen. Da jeg studerte ved jesuittenes renomerte høyskole Colegio Máximo i San Miguel utenfor Buenos Aires, oppdaget jeg at jeg hadde mer innsikt i frigjøringsteologien fra mine studier i Tyskland enn de hadde. Dette kan skyldes utviklingen som har vært i de senere par årtier hvor diktaturene har forsvunnet og hvor samtidig evangelikale bevegelser og sekter har trengt inn på kontinentet. Den katolske kirken har som en reaksjon mange steder forsøkt å motstå denne invasjonen ved å vende seg mer til den åndelige dimensjonen av troen istedet for den sosialpolitiske. Blant annet har oppdagelsen av Hans Urs von Balthasars betydningsfulle teologiske verk ført til at mange yngre studenter i dag går helt andre teologiske veier enn frigjøringsteologene. Om dette gjelder kontinentet generelt, vet jeg ikke. Men dette har jeg sett både i Argentina og i Chile. Vi vil komme tilbake til spørsmålet om sektene i Latin Amerika noe senere i foredraget.

Først vil jeg gjerne forsøke å gi en forståelse for frigjøringsteologien, men uten å gå gjennom frigjøringsteologien på en systematisk måte eller fremlegge dens mange veier og utviklinger i årenes løp. Til det er jeg rett og slett for lite kjent med den. Deretter vil jeg presentere situasjonen med sekter før jeg forsøker å oppsummere det hele.

Gustavo Gutiérrez

Det er allment anerkjent at frigjøringsteologien i grunnen ble født i forbindelse med de latinamerikanske bispekonferansers fullforsamling i Medllin i Colombia i 1968 uten at begrepet som sådann ennå var funnet opp. Her tok biskopene for seg fattigdomsproblemet på sitt eget kontinent og de forstod at det ikke bare kunne dreie seg om en karitativ hjelp for de fattige, men at hele samfunnet måtte forandres til fordel for de fattige.

Mange latinamerikanske teologer leste med stor interesse biskopenes tanker og de forstod at de måtte finne et nytt utgangspunkt for det teologiske arbeidet. En av de store pionerene og sentrale skikkelser er den peruanske teologen Gustavo Gutiérrez. Han brukte som den første begrepet ‘frigjøringsteologi’ i et foredrag i 1969 og så i hans bok med samme navn fra 1971. Dersom man vil forstå ham som teolog, er det viktig å være klar over at hans tanker ikke er utviklet utelukkende bak bøker og skrivebord, men at han også alltid har virket som prest i et slumområde. I sine foredrag og bøker siterer han ofte hva han har hørt av de fattige: “En kvinne fra slummen lærte meg at motsetningen til ‘glede’ ikke er ‘lidelse’, men er melankolien. Den som henfaller til melankolien, ser ingen fremtid, har intet håp. Det lidende folket, de fattige har håp og deres liturgiske fester er fylt av skjønnhet, håp og glede. Fattige feirer gledesfulle fester.”¹

Gutiérrez legger alltid vekt på hvor meget han har lært av de fattige. Her møter vi noe av det sentrale i frigjøringsteologien. Nemlig å henvende seg til de fattige, bli kjent med deres livsvilkår og virkelighet, ja helst bør man dele livet med dem. Grunnen til dette er oppdagelsen av at de fattiges situasjon har ført dem til å føle seg mindreverdige da de ikke får delta i samfunnets liv på en likeverdig måte som de velstående, utdannede og rike mennesker gjør det. Svært ofte er de helt tilsidesatt, marginalisert i samfunnet.

Friggjøringsteologene har forstått at Kirken må ha som oppgave å oppsøke disse fattige og hjelpe dem til å finne sin verdighet i sin situasjon. En verdighet som må være forankret i det kristne menneskebildet, som forbinder seg med katolsk spiritualitet og mystikk. Det dreier seg om å hjelpe dem til å se seg selv som subjekter, som handlende i sine liv og ikke bare være ofre for en urettferdig fordeling av samfunnets goder. Tanken om friggjøring er altså en vei til selvstendighet og uavhengighet, uten at det nødvendigvis behøver å føre til velstand eller rikdom.

Frigjøringsteologien forsøker så utifra dette samlivet med de fattige å opparbeide deres virkelighet og situasjon etter en teologisk metode. Dette har ikke alltid vært like lett eller suksessrikt. Mange falt for fristelsen å henvende seg til Karl Marx filosofi for å finne kategorier å tenke langs. Rent filosofisk sett, kan det nok finnes noe i hans tenkning som kan anvendes av katolske teologer, men det var et høyst upassende tispunkt å velge å gjøre det på. Spesielt når vi tenker på hvordan Europa ble opprevet av studentopptøyer etter 1968 som nettopp ville påberope seg Marxs tenkning for å bryte ned det bestående samfunnet som for dem ble oppfattet som for borgerlig. Samtidig var Europa på den tiden delt i to med nettopp marxistisk inspirerte systemer bak et jernteppe uavhengig om de faktisk var riktige marxister. Den kalde krigens negative effekt på liv og samfunn hersker det vel liten tvil om. I Troskongregasjonen var man derfor svært lite glad for at teologene begynte å inkorporere en såvidt problematisk tenkning i sin teologi. Men uten at den dermed hadde noen negativ oppfatning av en innsats for de fattige. Kirken har i grunnen alltid vært på de fattiges side, selv om formen nok har forandret seg i tidens løp. Vi må ikke overse sosiallæren som ble utviklet allerede på slutten av 1800-tallet og hvor vi kan møte Kirken på en langt mer radikal måte enn vi kanskje er vant til.

På et eller annet tidspunkt kom Gustavo Gutiérrez bok “Frigjøringsteologien” Troskongregasjonen i hende hvor den ble studert.

Mange som muligens ikke forstår meningen med Kirkens læreembede vil synes at noe slikt virker autoritært og diktatorisk at Kirkens ledelse undersøker det som skrives av teologiske verk. Men her bør vi ta inn over oss at læreembedet skal bevare troen og sikre at overleveringen til de troende forblir korrekt og sann uansett hvor og hvordan den blir formidlet. Det dreier seg i siste instans om sjelenes frelse og da må alt som skrives og forkynnes føre til det. Slik sett utøver læreembedet en sentral tjeneste for hele Kirkens legeme.

Da frigjøringsteologiens anliggende er viktig for Kirken, trenges dette samarbeidet for å gi frigjøringsteologien en korrekt plass i helheten og gi den den plassen som tilkommer den som teologisk disiplin i Kirken. Av og til må derfor læreembedet reagere når en teologisk tekst muligens ikke er klar nok, eller ikke har tenkt dypt nok. Dersom der er direkte mangler i forhold til Kirkens lære, må det påpekes og man ber forfatteren om å klargjøre det, eventuelt revidere og korrigere teksten.

Troskongregasjonen brukte flere år på å svare Gutiérrez og påpekte åtte problemområder i hans bok. Da frigjøringsteologiens sak er så viktig for ham, tok han kritikken inn over seg og satte seg ned og skrev en ny versjon av boken som kom ut på tidlig nittitall og som nå er i tråd med Kirkens lære. Slik har han reddet det legitime og viktige anliggende i frigjøringsteologien for fremtiden og samtidig oppnådd at den har sin plass i Kirkens teologi.

Dessverre har en del frigjøringsteologer ikke være like ydmyke og storsinnede, men har nektet å ta hensyn til Troskongregasjonens anmerkninger og har dermed mistet læremyndigheten eller annet. Det er trist at de dermed i grunnen skader frigjøringsteologien og dens mulighet til å bli tatt alvorlig i Kirken.

Gutiérrez tanker

Men la oss nå se nærmere på noen av Gustavo Gutiérrez tanker. I artikkelen “Hvor skal de fattige sove”, møter vi noen av disse i en oppsummert form.² Spørsmålet er en referanse til 2. Mosebok hvor det står: “Tar du din landsmanns kappe i pant, skal du la ham få den igjen før solnedgang. For den er det eneste han har å dekke seg med; og den skal han ha omkring sin kropp. Hva skal han ellers ligge i?” (2 Mos 26-27) Hvor skal de fattige sove i den verden som vokser frem? Her spør teologen om hvor de fattiges plass vil være i en verden som er dominert av en teknisk revolusjon og informatikk, hvor økonomien globaliseres og neoliberalismen hersker. Hvordan skal opsjonen for de fattige leves i vår tid?

På denne bakgrunnen understreker Gutiérrez at troen er en nåde. Å ta imot troens gave betyr å begi seg ut i Kristi spor i det man omsetter hans lære i praksis og fortsetter forkynnelsen om riket. Ved utgangspunktet til enhver teologi står trosakten. Troen er ikke bare en inviduell sak, men skal leves i fellesskap. Teologiens oppgave er et kall som vekkes og utøves i det kristne fellesskapets skjød. Den står i tjeneste for Kirkens sendelse å evangelisere. Dette sted og dette mål gir teologien mening og beskriver dens rekkevidde. Teologien er en måte å snakke om Gud på som er begrunnet i troen. Gud er i sannhet det første og siste tema i det teologiske språk.

Å evangelisere betyr i ord og gjerning å forkynne frelsen i Jesus Kristus. Etter at Guds Sønn overvant syndens krefter i dens kjerne som behersker det “gamle mennesket” ved hans hengivelse til døden og oppstandelsen gjennom Faderen, har den menneskevordene Guds Sønn jevnet ut veien for det “nye mennesket” slik at det kan oppfylle kallet til fellesskap med Gud i det paulinske “ansikt til ansikt” (1 Kor 13,12).

Men nettopp fordi denne frigjøringen fra synden når inn til hjertet av den menneskelige eksistensen, dit hvor enhvers frihet tar imot eller avviser Guds sjenkende og frelsende kjærlighet, slipper ingen unna Jesu Kristi frelsende virke. Denne når alle menneskelige, personale og sosiale dimensjoner og preger dem.

En teologis egentlige mening er å hjelpe de troende til å belyse bevisstheten om deres møte med Gud og med det som det kristne budskap betyr for fellesskapet og verdenen. Gutiérrez bruker et vakkert bilde om at teologen må bære sitt vann til bredere og vannrikere floder, til livet i Kirkens helhet.

Frigjøringsteologiens grunnleggende bidrag dreier seg om den foretrukne oppsjon for de fattige. Denne oppsjonen er hovedbegrepet for Kirken i Latinamerikas mange engasjementer. I en radiotale den 11. september 1962 presenterte pave Johannes XXIII forestillingen om alles kirke og spesielt de fattiges kirke. Dette vakte stor gjenklang i Latin Amerika og Karibia og Gutiérrez gjør oppmerksom på at dette kontinentet er det eneste hovedsaklig kristne kontinent og samtidig fattige kontinent. Den store og umenneskelige fattigdommen førte til at de begynte å spørre om den bibelske begrunnelsen for fattigdommen. På midten av sekstitallet utviklet det seg tre betydninger av begrepet fattigdom:

1. Den faktiske fattigdom (også kalt materiell fattigdom) som en irriterende tilstand som Gud ikke ønsker;
2. den åndelige fattigdom å være et åndelig barn hvis uttrykk er en desinteresse i denne verdens goder;
3. fattigdommen som en forpliktelse: solidaritet med de fattige og protest mot fattigdommen.

Opsjonen for de fattige tar tak i en grunnleggende bibelsk linje og minner oss om den, selv om den alltid har vært til stede på en eller annen måte i den kristne verden. Samtidig har den fått en ny kraft i den aktuelle formuleringen under den nåværende situasjonen i verden og vi møter den også i Kirkens læreutsagn.

Pave Johannes Paul II referte ofte til den og her vil jeg nevne to av Pavens tekster. I Centesimus annus, som tar opp igjen Rerum novarum for vår tid, skriver han at innholdet i den gamle encyklikaen vitner om hvordan det som i dag kalles “opsjon for de fattige”, er en levende kontinuitet i Kirken. I skrivet Tertio millennio adveniente spør Paven om hvordan skal man kunne la være å understreke Kirkens fremste opsjon for de fattige og for de som er trengt ut til randen av samfunnet på bakgrunn av Matt 11,5 (“Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og det glade budskap forkynnes for de fattige”) og Lukas 7,22 (“Gå og fortel Johannes hva dere ser og hører: Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og det glade budskap forkynnes for de fattige”).

Gutiérrez understreker videre at i forkynnelsen om Guds rike og kjærlighet, må vi ikke glemme den prioriterte opsjonen for de fattige. De må være de første, men ikke de eneste mottagere av vår solidaritet. Det er viktig å holde fast både på Guds allomfattende kjærlighet og på hans spesielle kjærlighet til de fattige og utstøtte. Opsjonen for de fattige er i grunnen opsjonen for det Guds rike som Kristus forkynner. Den endelige grunnen for en innsats for de fattige ligger ikke i samfunnsanalysen, heller ikke erfaringen vi gjør med de fattige eller i vår menneskelige medfølelse. Selvfølgelig er alt dette gyldige grunner, men vår innsats for de fattige bygger først og fremst på troen på Gud. Det er en teosentrisk opsjon og en profestisk opsjon som har sine røtter i Guds hengivende kjærlighet og som blir ledet av den.

Den fattige skal altså ha prioriteten, ikke fordi han utifra et moralsk eller religiøst standpunkt er bedre enn andre, men fordi Gud er Gud. Hele Bibelen er gjennomsyret av Guds forkjærlighet for de svake og de som er mishandlet av den menneskelige historien. Evangeliets saligprisninger åpenbarer oss dette med stor klarhet, de forteller oss at prioriteringen for de fattige, de sultende og de lidende har sitt fundament i Herrens hengivne godhet.

Den prioriterte opsjonen for de fattige er derfor ikke bare en norm for sjelesorgen og et perspektiv for den teologiske refleksjonen, den er også og i første rekke en åndelig form i full betydning av begrepet: en beskrivelse av veien til møtet med Gud og hans hengivne kjærlighet, en vandring “for Herrens åsyn i de levendes land” som det heter i salme 116,9. Dersom spiritualiteten ikke når dette punktet i Herrens etterfølgelse, kan man ikke erkjenne rekkevidden og fruktbarheten av opsjonen for de fattige.

Å elske den andre, spesielt den fattige, fordi man vil elske slik Gud elsker, er uten tvil en krevende etikk. Men er det ikke det kristenlivet handler om? Bibelen vektlegger forbindelsen mellom kjærligheten til Gud og til nesten. På ulike måter vil den fortelle oss at å mishandle de fattige betyr å såre Gud. “Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg” (Matt 25,40). Hvordan man forholder seg til de fattige er en handling som retter seg til Kristus selv. I de fattiges konkrete ansikter bør vi gjenkjenne Kristi lidende trekk som spør oss og kaller oss. Det kristne livet beveger seg mellom nåde og krav.

Denne bibelske erkjennelse opprettholder forskjellen mellom Gud og mennesket, men skiller dem ikke. Innsatsen for de fattige begrenser seg ikke bare til nåtidens samfunnsvirkelighet. Den nevnte solidariteten tar med et dypt åndelig innhold og et kristologisk fundament som er meget grunnleggende. Innsatsen for de fattige har et nært og uoppløslig forhold til de grunnleggende sannhetene i troen. Bare på denne bakgrunnen kan man verdsette betydningen av den prioriterte opsjonen for de fattige. Slik har mange kristne levd og lever denne prioriterte opsjonen i Latinamerika.

Sekter i Latinamerika

Vi vil nå se på fenomenet med sekter i Latinamerika. Jeg bygger her på en artikkel av Amparo Beltrán fra Colombia.³ Det som er interessant ved hans tenkning er at han ikke ønsker å bruke ordet sekt, men foretrekker å snakke om nye religiøse bevegelser, selv om en del av dem nok uten tvil kan beskrives med det klassiske ordet sekt.

Det er ikke lett å beskrive den aktuelle situasjonen fullt ut. Bare i Colombia er der registert mer enn 700 forskjellige slike samfunn. Historisk begynte oppdelingen på midten av 1800-tallet, da de forskjellige protestantiske kirkesamfunn begynte å komme, som lutheranerne og de reformerte. Men på begynnelsen av det 20. århundret begynte tilstrømningen av stadig flere kirker og samfunn. Mange av disse stammet ikke fra reformasjonstiden på 1500-tallet men var bevegelser som var oppstått i USA. De kom med «misjonen» og ville «evangelisere» kontinentet på nytt. På 1970-tallet forandre disse gruppene sin intensjon for å nøytralisere frigjøringsteologien.

Det var en strategi til flere av administrasjonene i USA. De så på Den katolske kirkes arbeid for de fattige i tråd med frigjøringsteologien som en trussel for den sosiale og økonomiske kursen til Latin Amerika. Det er fortsatt meget vanskelig å få tak i dokumentene som belegger denne strategien fra USAs side.

Men en av konsekvensene av denne strategien var at det begynte å komme stadig flere pentekostale grupper. Etter hvert kom det også forskjellige østlige religioner . I de siste årtier er der i tillegg kommet grupper med såkalte neopentakostale som er enda mer ustrukturerte enn de de «vanlige» pentakostale gruppene. De har ingen lære og er mest opptatt av å tilby sine «mirakler«. De påstår at lidelsen avtar gjennom økte økonomiske offer og gaver.

Beltrán har forsøkt å typologisere de ulike grupper, skjønt han kommenterer at det er meget vanskelig på grunn av det store antallet av grupper, på grunn av den store forskjellen i religiøse konsepter og opprinnelser, på grunn av deres metoder for rekruttering og indoktrinering.

Men likefullt er det mulig å finne 4 hovedgrupper:

• Uavhengige grupper med evangelikale kristne, pentekostale og neopentekostale. Det er mange navn på disse. I tillegg til å være samfunn med flere menigheter, er der også enkeltstående menigheter med egne navn og som har det til felles at de har en fundamentaliskt måte å utlegge evangeliet på.
• Parakristne grupper som i tillegg til Bibelen har en annen bok eller en annen kilde som en ny åpenbaring: mormonerne, Jehovas vitner, Moon sekten, Children of God, Kjærlighetens familie, Christian Science. Diverse indigene riter og afrikanske riter.
• Østlige grupper som Hare Krishna, Seiko No’he, Det guddommelige lys misjon, Ananda Marga, Brahma Kumaris og transendental meditasjon. Moon sekten, som stammer fra Korea, kunne også inordnes her.
• Esoteriske grupper som både kan ha østlig eller vestlig opprinnelse: gnostisisme, dianetica, scientologer, teosofer, rosenkreuzere, frimurere, den universelle hvite broderskap, det nye Akropolis, Rama misjonen og Den nye tid. Den sistnevnte er den sterkeste og mest proselytisk aktive.

Statistisk sett er Guatemala det landet som har den største andelen av evangelikale med rundt 30 % (2003). Deretter følger Chile med 24 % og Brasil med 21 %. I gjennomsnitt har Latin Amerika rundt 17 %. Venezuala har minst med bare 4 % av befolkningen.

Både Den katolske kirken og de gamle protestantiske kirkene er bekymret over denne utviklingen fordi den vokser jevnt og trutt. Men hva er den riktige måten å møte dette på? Er det en trussel eller en utfordring? Den katolske kirken har nok stort sett forstått denne utviklingen som en trussel.

Da pave Benedikt XVI var i Aparecida i Brasil i 2007 i anledning av det latinamerikanske og karibiske episkopats femte generalforsamling, gjorde han biskopene oppmerksomme på en svekkelse av det kristne livet i samfunnet og deltagelse i livet til Den katolske kirken. Paven ser grunnene til det i de mange sekters proselytisme, men også i sekularismen, hedonismen og likegyldigheten.⁴ Slik sett kan man sikkert tolke Paven dithen at han anser sektene for en trussel for katolikkenes trosliv.

Beltrán mener Kirken har ført de troende inn i en defensiv holdning og ikke noe mer. Han mener at dette har økt nysjerrigheten for disse gruppene og at mange derfor har funnet veien til dem selv om grunnene til å slutte seg til dem kan være svært så mangfoldige. Kirken burde være mer aktiv i sitt møte med folket og gjøre forkynnelsen, den evangeliske misjon Kirken har, dypere og mer autentisk. Menneskene som søker andre veier, er ofte personer som trenger Kristi kjærlighet uten å føle at de møter den i Kirken. Da er det viktig at Kirken husker at Kristi budskap er universelt og retter seg derfor også til de som samler seg i sektene.

Spørsmålet er hva Gud forteller Kirken stilt overfor denne store mengden av bevegelser, grupper og sekter. Teologisk sett kan man kalle det hele et tegn i tiden. Gud åpenbarer seg gjennom tidens tegn som Han gir oss for at vi skal forstå Hans budskap. Han gir oss sitt Ord for å presisere betydningen.

I Jesus Kristus, Guds Ord og Tegn, møter vi åpenbaringens fylde. Han er referansen for å forstå hva han ber oss om nå i tiden. Derfor er det nødvendig å betrakte situasjonen gjennom åpenhet for Den hellige Ånd og i det kirkelige fellesskapet.

Bevegelsene og gruppene peker på en intens åndelig søken. Dette er et kjennetegn ved postmodernismen (et uttrykk som brukes meget oftere i Latin Amerika enn i vår del av verden). Det er viktig å erkjenne at hverken opplysningstiden eller modernismen har gitt dagens mennesker tilstrekkelige svar. Vitenskapen og teknikken gir ikke alt det dagens mennesker søker. Det er tydelig at Augustins ord gjelder fortsatt: «Vårt hjerte finner ikke ro før det kan hvile i Gud«.

Det er denne åndelige lengselen som mange grupper vet å benytte seg av når de kommer med sine religiøse eller filosofiske tilbud. Beltrán mener at det ikke bare er snakk om press når deres medlemmer driver proselyttvirksomhet, men at der også er en fri vilje til stede. Antageligvis er det en balanse mellom begge.

For mange av disse gruppene eksisterer ikke tanken om synd, ei heller nødvendigheten av frelse. Dette tiltrekker mange mennesker som føler at et skifte av læren befrir dem fra den lasten de bærer på. Spesielt de østlige og esoteriske gruppene er preget av dette.

Teologisk er Jesus Kristus både åpenbaringens fylde og det fullstendige svar fra Gud. Vanskeligheten og utfordringen er å formidle dette i Kirkens misjonsarbeide og leve det slik at de som lytter til budskapet kan ta det opp i seg. Beltrán har snakket med mange som er gått over til evangelikale grupper og de sier gjerne at de nå i sannhet er blitt kjent med Jesus Kristus og hans ord og at han er blitt midtpunktet i deres liv. Derfor bør man spørre seg i hvilken grad Kirkens misjonsarbeid fører til en forelskelse i Kristus og hans evangelium.

I følge de pentakostale gruppene befinner vi oss i Den hellige Ånds epoke. Det stemmer nok at Den hellige Ånd har vært noe glemt i tidligere tider og det eksisterte nok ingen dyp devosjon til Treenighetens tredje person, skjønt uten Ham ville ikke Kirken hverken ha eksistert eller funksjonert. Bare tenk på hvordan Han alltid gjør sakramentene reelle.

Pinsebevegelsen søker å vekke nødvendigheten av en kontinuerlig forhold til Den hellige Ånd, både i følelser og liv. Derfor blir teologien om Den hellige Ånd spesielt utfordret i vår tid. Det må være Ånden som leder Kirken i møtet med disse mange nye bevegelser, samt at den må lede oss til nødvendig dialog. Men den leder også Kirken i oppbyggingen av en ny verden og i evangeliseringen av verden.

Teologisk bør Kirken dessuten tenke dypere om fellesskapstanken. Mange som søker de nye bevegelsene finner rom som har meget større nærhet, broderlighet og solidaritet. Selvfølgelig er det sider ved Kirkens vesentlige frelsesstruktur som ikke kan forandres, men noen aspekter bør styrkes som kan tjene oss i misjonen.

Menigheten er Kirkens fundament. Kristus brukte sin tale om Guds rike for å invitere oss til å leve et autenstisk fellesskap, fylt med broderlighet og solidaritet, rettferdighet, tjeneste, hengivelse, respekt, toleranse som innledning til Rikets fylde. Dette kjente aspektet blir ikke særlig etterlevd. Verden lever i krig på grunn av den mangelen på universell kjærlighet. Dersom det er noe som skal kjennetegne oss kristne, må det være at vi lever budet om kjærlighet.

Det er viktig å være klar over at mange blir evangelikale fordi de ikke føler seg mottatt eller tilstrekkelig elsket blant katolikkene. Dette bør få oss til å reflektere hvordan vi skal forkynne evangeliet i vår egen kirke. Vi må aldri gi opp å arbeide for å være så broderlige som Kristus ønsket og ba oss om. Dette er en refleksjon som Kirken bør gjøre både i teologiske, pastorale og misjonerende fagområder. Kirken trenger levende vitnesbyrd som ved sin hengivelse er gjennomsiktige for Guds nærvær.

Et annet viktig aspekt er legfolkets misjon. Det er ikke nok bare å være «surdeig«. I de nye bevegelsene og gruppene, avhengig av hvilken bakgrunn de har, legges det stor vekt på at alle medlemmene føler kallet til å forkynne læren. De søker alltid nye proselytter. For eskempel må Jehovas vitner bruke 15 timer i måneden for å finne proselytter og er ikke redde for å banke på hvilken som helst dør for å overbevise om sin lære dersom noen ønsker å høre på.

En videre forskjell i praksis er bønnelivet. I de fleste nye bevegelser og grupper bes det mer spontant og «fra hjertet». I Den katolske kirken er de troende mer bundet av faste former, som rosenkransen, korsveien osv. Selvfølgelig er det ikke noe i veien med disse bønnene, men kanskje den frie og spontane bønnen også kunne vært en virkelighet i vår kirke.

Bibelens plass er viktig. Mange sier at de først er blitt kjent med den etter at de har gått over i en annen kristelig sammenheng. Men problemet er at de blir kjent med en fundamentalistisk utleggning som kan føre til fanatisme og en snever forståelse av åpenbaringen. Det annet Vatikankonsil har åpnet for en utstrakt bruk av Skriften i Den katolske kirke og det vil være et viktig middel for å demme opp for de nye gruppene.

Mens de pentekostale gruppene er meget sentrert om Den hellige ånd og de andre er opptatt av Jesus, burde katolikkene legge vekt på en trinitarisk fromhet. Det ville gi et mer helhetelig svar på utforderingene Den katolske kirke møter i Latin Amerika.

For å sammenfatte dette avsnittet, ligger utfordringen for Den katolske kirke i møtet med nye bevegelser og grupperingen i Latin Amerika i å styrke katolikkenes trosliv og praksis. Et sted dette allerede skjer, er i de såkalte basismenigheter. Vi vil derfor nå se nærmere på disse.

Basismenigheter

Et måte å møte fattigdomsproblemene og trosmangelen i Latinamerika, har vært og er etableringen av basismenigheter. Mange steder har sognene vært etablert i sentrum av byene, mens de troende i randområdene og slummen var overlat til seg selv. Ideen med basismenighetene er å hjelpe de fattige, ved at de får ansvar i fellesskapet og får vokse som mennesker gjennom det. Dessuten blir basismenigheten et sted for fordypelse og vekst i troen.

Hvordan kan så en basismenighet være? Da det mange steder er alt for få prester, etableres små kapelldistrikt i sognenes randområder hvor det fordeles ulike ansvarsområder rundt kapellet. Så er f.eks. en ansvarlig for kapellet teknisk sett, en annen for det økonomiske. En er kommuniondeler mens en annen har ansvaret for å holde gudstjeneste uten prest. Ofte er det slik at presten ikke har mulighet til å komme hver søndag. Likevel møtes forsamlingen i basismenigheten for å høre Guds ord, utveksle tanker og erfaringer med og rundt det, motta sakramentet og feire søndagen sammen.

Utover disse ansvarsområder er det kateketer, grupper som besøker de syke og hva man enn måtte trenge av flere oppgaver. For at alt dette skal fungere på en best mulig måte, kommer gjerne respresentantene for de ulike ansvarsområdene fra de enkelte kapelldistriktene sammen til et månedlig møte i sognet. Her møter de også presten og får anledning til å utveksle erfaringer, lære nytt og feire messe sammen. Slik arbeider prestene med å ansvarliggjøre de enkelte og bygge opp disse enkelte små menighetene.

På mine reiser i Latin-Amerika har jeg hatt gleden av å få besøke slike sogn som ledes av mine medbrødre. F. eks. i Presidente Franco i Paraguay hvor en kommunitet på tre-fire brødre har ansvaret for et sogn med rundt 65.000 medlemmer. Dette sognet er delt inn i 24 kapelldistrikt. Eller i Rio Bueno i Sør-Chile har medbrødrene ansvaret for et landsogn med mer enn 65 kapelldistrikt. Også her er det fire prester som arbeider.

Villa Carlos Gardel

Det siste året jeg var i Argentina, i 2001, fikk jeg gleden av å ledsage en menighet blant de fattigste i mitt nærområde, i det som kalles Villa Carlos Gardel utenfor Buenos Aires. I en villa bor menneskene i langt mindre hytter og hus enn andre steder og har som regel illegal strøm og telefon. Husene er selvbygde av material de har funnet og samlet sammen. Kanskje noen byggedeler er kjøpt for møysommelig oppsparte eller tilsegtiggede midler. Noen har bedre jobber, men de fleste er langt nede på samfunnets rangstige og mange er helt uten arbeid

Antatt rundt 15.000 mennesker bor der på et lite område i mange små hus, men også i en serie med boligblokker. Vedlikeholdet er så dårlig, at man uten videre får apokalyptiske assosiasjoner ved å gå der. Kriminaliteten er temmelig høy blant en god del av beboerne og man bør ferdes med forsiktighet og aldri for sent om kvelden. Jeg valge alltid en sidevei inn i villaen for å unngå ubehageligheter. Problemet er nemlig at mange kan være lette på avtrekkeren og jeg ønsket ikke å friste skjebnen. Ofte ble jeg ledsaget av noen ordenssøstre som arbeider der inne. Etterhvert ble jeg gjenkjent som prest og kunne bevege meg tryggere. Messene var den gangen relativt tildlig på søndag, da beboerne helst ville ha vært i kirken før de kriminelle var på bena.

Kapellet til den lille menigheten er bare en ombygget idrettshall, helt enkelt men likevel verdsatt. Kapellet er mer enn bare et messested. I rommene på hver side er det plass til forskjellige aktiviteter. En helt sentral er matlagningen til de fattige. Dette ble det stadig mer av i 2001 etter hvert som økonomien raste sammen. I årene som fulgte kunne det være opptil 200 barn som fikk både middag og en ettermiddagste her. I de siste par årene har folks økonomi bedret seg. I stedet for å bare å gi mat til barna, får i dag familier helt uten midler mat. Det er et team av frivillige som står for matlaging.

I tillegg til muligheten for å servere mat, er det også et klasserom hvor barna kan få hjelp til leksene. Her kommer det noen lærere fra omkringliggende skoler som arbeider frivillig med støtteundervisning. For tiden er det rundt 100 barn som får dette. Det er også blitt innredet et rom med computere hvor særlig voksne får mulighet til å lære ting som kan være nyttige i søket etter arbeidet. Disse er utsorterte computere fra kommunen eller bedrifter. Utover dette samler de også inn klær og fordeler disse til de som intet har. Dessuten deler de ut marvarer i tillegg til den lagede maten.

I 2005 fikk den lille menigheten i Carlos Gardel en prest på heltid som har valgt å innrede en liten bolig ved siden av kapellet, p. Rodrigo. Han leder mange av de nevnte prosjektene. Menighetens medlemmer er meget glade for at en prest har valgt å bo hos dem og være tilgjengelige for dem. I mange år har det bare vært en aktivitet blant mange for de prestene som kom til dem. Selv var jeg der søndager og torsdager, samt høytider og ved enkelte anledninger. Høydepunktet i året utenom de vanlige fester, er festen for Marias opptagelse den 15. august, som er menighetens patronatsfest. Den begynte med en høytidelig messe. Deretter bar det ut med mariafiguren gjennom hele villaen. Mange stod og fulgte den med blikket fra sine leiligheter og broene mellom bygningene. Prosesjonen tok nesten to timer med innlagte stoppersteder med sang og bønn. Etterpå kom den tilbake til kapellet som nå var blitt ominnredet for å innta et måltid. Siden dette er midt på vinteren, ble det gjerne forberedt “locro”, en ganske fet suppe med meget forskjellig innhold, men som regel med mais og oksekjøtt.

Et fremtidsprosjekt nå, er å få muligheten til å bygge et ordentlig kapell i stedet for å bruke noe som like gjerne kunne vært en sportshall eller et lagerbygg. Som p. Rodrigo sa til meg da jeg var der i fjor, så er det ikke bare det at de er blant de fattigste, men de har også det enkleste kapellet. Hvorfor skal ikke de fattigste få ha et ordentlig kirkebygg? Det blir på en måte en dobbel marginalisering slik de nå har det. Jeg håper de har mulighet til å virkeliggjøre dette i årene som kommer.

Krisen i Argentina

Den natten jeg forlot Argentina den 18. desember 2001, brøt det ut som noen har kalt “tango”-revolusjonen. Grunnen til urolighetene var at regjeringen hadde frosset folks midler i bankene for å kunne nedbetale statlig gjeld. Det ble så satt et tak på hvor meget hver enkelt skulle få disponere i uken. Det fant folk seg selvfølgelig ikke i og det ble alvorlige opptøyer. Selvfølgelig hersket frykten for militærkupp og folk bygget barrikader i veiene i håp om å lage seg litt beskyttelse. Dessverre gikk noen menneskeliv tapt.

Et halvt år senere vendte jeg tilbake på en ferietur til Argentina. Alt var nå helt forandret. Folk var langt mer redde og engstlige. Mange private byggeprosjekter var blitt stoppet. Mange bank- og butikkevinduer var blitt lukket med påsveisede stålplater og i butikkene var det svært lite vareutvalg.

Men samtidig hadde det skjedd noe spennende. Mange hadde tatt initiativ til det de kalte “trüeque”, dvs. en byttehandel med varer. I stedet for å bruke penger, kunne folk bytte til seg varer gjennom et kupongsystem. F.eks. kunne en ta med brød og bytte til seg kuponger som kun kunne brukes innenfor det samme lokalet til å kjøpe seg f.eks. en skjorte. På den måten berget mange seg gjennom den verste krisen. Kirken og Caritas var meget aktivt med i utviklingen av dette systemet. Man kan kanskje de dette som en frukt av det man hadde lært gjennom frigjøringsteologien.

Perspektiver

Uten her på noen måte å ha gått gjennom alle sider av frigjøringsteologien eller ytt den tilstrekkelig oppmerksomhet, håper jeg likevel å ha formidlet en forståelse hvordan den er blitt til og hva den søker å svare på. Dersom vi nå forlater Latinamerika i våre tanker og vender tilbake til oss, er det neppe tvil om at frigjøringsteologien også kan hjelpe oss til å reflektere over vårt kall som kristne.

Et spørsmål som kunne være nærliggende å reflektere over her i Norge, er hvorvidt de store rikdommene som oljen og gassen har gitt oss er ment for oss, eller om vi har et kall til å gjøre godt med dem. Det er litt underlig at vi i grunnen legger store verdier på is for å kunne betale oss selv pensjon en gang i fremtiden. Samtidig søker vi å være en av verdens flinkeste givere av bistand relativt sett og vi soler oss gjerne i vår selvfortreffelighet som nasjon. Men det er noe som skurrer her. Spesielt når vår riksrevisor Jørgen Kosmo gjorde oppmerksom på at vi i grunnen har lite kontroll med hva de penger går til som vi gir i bistand fra staten. Bistand er ikke bare spørsmål om beløp, men hva pengene faktisk brukes til. Her har vi uten tvil meget å ta tak i som nasjon.

Problemet med rikdom i følge Kristus, ser ikke ut til å være å få den, men å ikke dele den. Herren legger vekt på at en rik ung mann som vil følge ham, skal gi bort alt han eier til de fattige og følge ham (Mark 10, 17-22). Kristus nevner hvor vanskelig det er for rike å komme inn i himmelens rike (Matt 19, 23-24). I en lignelse forteller han om en rik og en fattig, ved navn Lasarus. Den rike havner i pinen, mens Lasarus blir trøstet i Abrahams fang (Luk 16,19-31). Kristus advarer mot at vi ikke kan tjene to herrer, Gud og Mammon (Luk 16,13).

Er det ikke slik at vår samtid er langt mer Mammon-fiksert enn orientert mot Gud? Er ikke det finansielle sambruddet over hele verden og all den absurde higen etter gevinst og penger ikke nettopp det Herren advarer mot? Er ikke Mammondyrkingen vårt egentlige samtidsproblem som fører oss stadig nærmere avgrunnen som sivilisasjon og menneskehet? Er ikke det kontinuerlige drapet på det ufødte livet det sterkeste tegn på vår tids fremmedgjøring og umenneskelighet? Er ikke de enrome utfordringer som seiler opp med klimaproblemet uttrykk for en fullstendig forfeilet sivilisasjonsbygging? Jeg bare spør … men, åpner vi oss for den realitet vi faktisk befinner oss i, bør vi ikke da spørre oss om friggjøringsbegrepet i frigjøringsteologien ikke må utvides til å favne mer enn de fattige? Hva med alle dyrearter som allerede bukker under i vår rasering av naturen? Er ikke vi kallet til å være Guds bilde også for dem? Skal ikke de kjenne igjen Guds kjærlighet i vår omgang med dem og naturen?

Vi trenger en gjennomgripende frigjøring fra villedende tanker og lærer og vi bør finne tilbake til vår opprinnelige tilhørighet til Gud. Kun i en tett relasjon til Ham kan vi vokse som menneskelige mennesker som søker sannhet, rettferdighet, fred og kjærlighet. Uten Ham forkommer alt dette til intet …