Vår Herres pasjon inneholder meget som vi kunne betrakte. Men jeg velger kun en setning fra Herren, ropet fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Et særdeles vondt og sårt rop. For det er jo ikke et rop fra en hvemsomhelst, men fra Guds egen Sønn. Hvilken smerte ligger ikke i dette ropet!
Ropet viser til hvor dypt ned i mørket Sønnen har sunket. Avstandene til Faderen er blitt så stor at han ikke lenger enser Hans nærvær. Skjønt avstanden kommer til å bli enda større når han etter sin død farer ned i dødsriket. Der finnes ingen større avstand fra Gud enn den Sønnen har gjennomlidd.
Det betyr at Gud gjennom Sønnen har erfart innenifra hva menneskelig mørke, smerte, fortvilelse, tomhet er. Denne menneskelige mulige virkelighet har Sønnen tatt med inn i Gud gjennom oppstandelsen. Gud er ingen Gud fjern for menneskelig mørke, smerte, fortvilelse og tomhet, men er en Gud som har opplevd det helt konkret.
Det gir Gud en utrolig nærhet til oss. En nærhet som gjør at vi kan tørre å gå inn i det mørke, den smerte, den fortvilelse eller den tomhet som måtte ramme oss på vår vei. Vi har intet å frykte for i Sønnen har Gud allerede vært gjennom det. Slik kan Han omfavne oss og holde oss, selv om vi kanskje kan ha vanskeligheter med å tro at Han virkelig er der når det røyner på som verst.
Sønnen overgav sin Ånd i tillit til Faderens nærhet tross den enorme avstanden han opplevde. I hans etterfølgelse kalles vi til å ta opp vårt kors. Det vil aldri bli så tungt og smertefullt som Herrens. Dessuten vil han hjelpe oss til å klare vekten. Vi er ikke alene.
P. Arne Marcos Blogg 