Kristi samtale med Marta, søster til den avdøde Lasarus, er midtpunktet i dagens evangelium. Marta går Jesus i møte og hilser ham allerede utenfor landsbyen. Med en gang gir Marta til kjenne at hun tiltror Kristus makt over liv og død: «Herre, dersom du hadde vært her, da ville min bror ikke vært død! – Men fremdeles vet jeg, at alt du ber Gud om, det gir han deg …»
Kristi svar er tvetydig og vil hjelpe Marta til å forstå det nye han vil bringe: «Din bror skal oppstå.» Marta tenker som en from jøde på oppstandelsen som skal bli alle til del i en fjern fremtid; hun uttrykker det med ordene: «Jeg vet at han skal oppstå: Ved oppstandelsen på den ytterste dag.»
Slik hadde også de kristne svart i det første århundret. Men for evangelisten Johannes er en slik tro som bygger på noe i en fjern fremtid ikke tilstrekkelig. I sin teologi vil han hente endetidens hendelser inn i nåtiden; han vil at vi skal oppleve «dommedag» her og nå. Derfor lar han Kristus erklære at «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død, Og enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»
For å forstå meningen med disse ordene må vi være klar over at Kristus i dette øyeblikket ikke tenker på underet å vekke opp Lasarus som er nær forestående. Å gjenoppvekke en død som for en kort tid vender tilbake til det vanlige jordiske livet for så en dag å måtte dø igjen, er ikke dét Kristus mener med oppstandelse. Han tenker heller ikke på det kroppslige livet; fordi kroppslig sett stemmer det ikke at mennesker som tror på Kristus ikke dør.
Med sin paradoksale formulering, den troende lever, selv om han dør, hever Kristus begrepene liv og død i en sfære som ligger utenfor vår erfaring. Livet som Kristus gir, er ikke en direkte forlengelse av den jordiske tilværelsen, er ikke bare å opprettholde vår åndelige bevissthet utover døden. Det må bli forstått som noe helt nytt, som vårt jordiske liv bare er en lignelse på; et ufullkomment avbilde. Det oppstandene livet er et liv så fullkomment og fullt, at vi knapt kan forestille oss hvordan det vil være.
Den som tror på meg – sier Kristus – den som setter all sin lit til meg, må ikke vente til tidenes ende på oppstandelsen. Han er i troen allerede oppstanden. Det «evige livet» har allerede begynt i den troende.
Det jordiske livet og den biologiske døden er derfor blitt uvesentlige for den troende. Om den troende lever eller dør, kun en ting er viktig: at han tilhører Kristus, at hans skjebne er forbundet med Kristi skjebne.
«Tror du dette?» spør Jesus som avslutning av hans samtale med Marta. «Tror du dette?», spør han også oss i denne stunden: «Har du mot til å gi slipp på all jordisk sikkerhet og kaste deg uten forbehold i mine armer? Er det å ta del i mitt liv så viktig for deg at du kan holde ut og overvinne den naturlige redselen for å dø?»
Uansett hvordan vårt svar måtte bli på et slik spørsmål, én ting er helt sikkert; Kristus har ikke mindre tålmodighet med oss enn med sine apostler, som han ofte måtte føre på en lang og vanskelig vei til den sanne troen. Han vil også ta imot vår svake tro og la den modnes, til vi én dag med overbevisning kan si: «Ja, Herre, jeg er fullt forvisset om at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
P. Arne Marcos Blogg 