Preken: 2. søndag i fastetiden

Følgende fabel stammer fra Armenia: En mann hadde en fiolin med bare én streng, som han spilte på i timevis. Han holdt fingeren på samme sted hele tiden. Hans kone holdt ut denne lyden tålmodig i 7 måneder i håp om at enten ville mannen kjede seg i hjel, eller så ville fiolinen gå i stykker. Men ingen av disse ønskene ble oppfylt. En kveld sa hun til ham, med en myk stemme: «Jeg har lagt merke til, at når andre spiller dette vidunderlige instrumentet, har det 4 strenger og de beveger fingrene frem og tilbake hele tiden». Mannen holdt opp å spille et øyeblikk, kastet et vist blikk på sin kone, rystet på hodet og sa: «Selvfølgelig beveger de andre fingrene frem og tilbake. De leter etter det riktige stedet. Jeg har funnet det».

Denne fabelen kan stille oss et meget viktig spørsmål: Har jeg funnet det riktige stedet i mitt liv? Har jeg funnet det sentrale i mitt liv, punktet, som holder alt sammen? Fabelen forteller videre at dersom jeg vil finne det sentrale i midt liv, må jeg søke lenge til jeg finner det. Jeg må kanskje lete mange forskjellige steder før jeg finner det som gir mitt liv harmoni, som gir en klang, som holder seg gjennom livet og bestemmer det.

Hvor er det sentrale, hvor er midten? Eller hva er midten? Midten er likevektens sted. Ut fra midten kan man bedre skjelne mellom mulighetene, man kan se svakheten og styrken til andre posisjoner. Man kan være demokratisk.

Men midten er ikke bare en god politisk posisjon, men er også viktig psykologisk sett. En som søker sentrumet i sitt liv, vil oppnå en balanse i sjelelivet, kan opprettholde roen og være mer standhaftig i livets turbulenser.

Religiøst forstått, er midten det stedet hvor mennesket kommer i berøring med Gud. I vårt innerste sentrum kan vi møte Gud, som vil slå opp sin bolig i oss og som bor i oss. I midten finner vi den smale veien.

Å falle ut av midten, kan bety å miste det jeg her har beskrevet. Jeg tror at det er en grunnleggende erfaring i livet, at vi stadig forlater vårt sentrum; vi blir urolige, utilfredse, mister likevekten til vi finner tilbake til midten. Eller vi kan oppdage at der finnes områder i livet, hvor vi ennå ikke har funnet frem til det sentrale.

Å søke midten i vårt liv kan sette livet i bevegelse og gjøre det dynamisk. Det åndelige livet har alltid vært et liv i bevegelse. Den som gir seg på vei til å søke midten, begir seg ut på en spennende vei, en vei som det lønner seg å gå. Hvis Kristus, Gud, er målet for denne veien, da befinner man seg på troens vei.

I dagens evangelium har vi hørt hvordan Jesus viste seg i sin herlighet for tre utvalgte vitner. I hele sin forkynnelse, i hele sitt oppdrag og verk vil Herren at de som følger ham skal ha Ham som sitt sentrum i livet. Han vil være midten. For at disiplene ikke skulle bryte sammen under korsets anstøt, lot han sitt jordiske legeme gjennomstråle av et blendende, himmelsk lys, Guds lys. Uansett hva de enn skulle oppleve under Kristi lidelse, burde Peter, Johannes og Jakob huske at Kristus virkelig er Guds Sønn.

Moses og Elija var også til stede for å understreke at i Kristus er hele folkets lengsler oppfylt. Gud har rørt ved vår jord.

Fra da av gjelder en ting for alle tider: I vårt liv er dét midten: Gud elsker oss. Selv om livet skulle arte seg som en berg og dalbane, selv om vi skulle miste grunnen under våre føtter, kan vi finne punktet, som holder vårt liv sammen. I Kristus er Gud ved vår side.

Gud inviterer oss til «lytte til ham», spesielt nå i fastetiden: Kristus er det som får vårt liv til å stemme. Selv om verden forblir den samme på det ytre planet, kan vi finne den indre virkeligheten som holder alt sammen, nemlig Jesus Kristus.