Historien om menneskets syndefall er historien om menneskets fristelse å ville være lik Gud. Den forteller at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt. Det er haven et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av havens tre forbeholdt Gud seg selv. Dette er det første bud og som gis uten å måtte begrunnes.
En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god da han jo har forbudt det å spise av et av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen om å være naken. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. I grunnen er mennesket avhengig av Gud. Det var jo fra Gud det fikk sin livspust.
Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Han gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Hans vilje eller følge våre egne ideer. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å være som Gud? Var det fra første stund av klart at Han ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.
De første menneskene trodde at de ved å spise av det forbudte treet ville gjøre dem mer som Gud ved å kunne skjelne mellom godt og ondt. Men den som vil «kjenne Satans dybder» mister smaken og kjennskapen til det gode, som er Gud. Fordi det Gode er sannheten og det onde løgnen synker det syndige mennesket i en dyp uvitenhet.
Evangeliet beskriver Kristi seier etter 40 dagers fastetid, i et øyeblikk hvor han naturlig sett er mest avkreftet og kanskje mest åpen for fristelsen, men hvor han overnaturlig sett er sterkest og mest seierbevisst. Hans fristelse er helt ekte: han opplever ikke den ondes tildragelser overfladisk som en ulovlig sanselig tilfredsstillelse, nei han opplever det meget dypere som ulydighet overfor sitt guddommelige oppdrag. Han forespeiles å vinne massens gunst gjennom et under, herredømmet over verden, som han jo virkelig skal vinne for Gud, ved å gå innpå tilbudene til den som er denne verdens herre ved å anerkjenne ham som en slik en.
Ingen fristelse var mer ekte og større enn de tre Kristus ble utsatt for, ingen mer avgjørende for verdens skjebne. Kristus som erkjenner i fristelsen både den ondes og det godes makt, bestemmer seg i en ekte menneskelig frihet for det gode. Tre Guds ord fra Skriften er nok om å avkrefte djevelens løgnaktige skriftsitater. Shakespeare har engang sagt at djevelen kan sitere skriften til eget bruk. Lydighet overfor Gud hever valgfriheten i den fullkomne frihet.
Paulus gjentar den samme tanken fem ganger. Synden i menneskeheten blir oppveid av den Enes lydighet, som ikke er noen privatperson men som overfor Gud representerer summen av alle menneskene: Hans motstand mot fristelsen, hans fullkomne lydighet har en slik kraft at den hjelper til «rettferdighet for alle mennesker». Paulus sier det så kategorisk at man kunne mene at alle mennesker blir automatisk rettferdiggjort gjennom Kristi gjerning. Men det sier Paulus ikke. Nei på grunn av Kristi verk er de ikke lengre syndens slaver, men har fått tilbudet om barnekår, fått den nådefylte frihet å bestemme seg for rettferdigheten. Og dermed også fått friheten til å velge å følge etter Kristus nå i fastetiden.
P. Arne Marcos Blogg 