Hva er livskvalitet? Det er et spørsmål som er viktig og som er verdt å reflektere over. Det ser ut til å være et spørsmål som mange er opptatt av. Meget i vår tid begynner å gjøre oss oppmerksomme på at vår livskvalitet er truet. En ting man kan tenke på er klimaforandringene og miljøproblemene som vi blir stadig sterkere konfrontert med.
Men det er også naturlig å tenke på andre ting i den forbindelse: akkurat i disse dager ser vi hvordan menneskene i mange av de arabiske landene protesterer mot regimer som i stor grad har tatt fra dem livskvaliteten. Mange andre land befinner seg i alvorlige økonomiske problemer. Den sterke stigningen av prisene på mat og resursene tegner mørke skyer på horisonten for svært mange mennesker.
På det private plan er der mange ekteskap som ryker, barn lever med skiftende foreldre. Mange må skifte arbeid eller være innstilt på fornyet utdannelse.
Alt dette er ting vi kan møte i vår hverdag, i mediene, på arbeidsplassen, i familien og i vår menighet.
Dagens evangelium oppfordrer oss til å ta stilling til dette. Vi kan ikke tjene to herrer, eller for den saks skyld flere. Vi oppfordres til å ta et valg. Vil vi etterfølge Kristus, er svaret klart: Gud.
Og det er et valg, som fører meget med seg. Vi velger en Gud, som vil være som en far, ja som en mor for oss, slik Jesaja understreker det i den første lesningen. Og denne vår Gud vet om oss, interesser seg for oss, tar seg av oss. Vi behøver ikke bekymre oss om alt mulig. Vi kan ta en dag av gangen. Selvfølgelig er det ikke ment, at vi bare skal la tingene suse, sette oss ned og tro at Gud erstatter vårt ansvar og vår innsats. Nei, det dreier seg om et sunt forhold mellom egen innsats og tillit til Guds forsyn.
Ligger ikke her en kilde til en annen livskvalitet, til en ekte livskvalitet? En livskvalitet hvor vi kan være oss selv. Det som bærer oss i livet, er ikke det vi har, men det vi er. Hvis vi er noe, har vi en kapital, som ingen kan ta fra oss. Alt kan vi miste, selv livet, men ikke vår person, vår personlighet, hvis vi tar vare på oss selv, satt i et riktig forhold til vår Gud. «Søk bare først hans rike og hans rettferd – så skal dere få alt det andre i tillegg», sier Herren. Dette andre er det Gud ser vi trenger for å komme inn i Hans rike, ikke nødvendigvis det vi selv mener å trenge. For trenger vi virkelig alt, som vi mener å trenge?
En liten historie kan gi oss noe å tenke over:
Det var en gang en fattig bonde som hadde så lite at han akkurat greide å leve. Men hellet ville at han møtte en meget rik bonde. Denne syntes synd på ham og sa: «Jeg vil skjenke deg så mye land som du klarer å gå rundt til fots. Jeg setter bare en betingelse: Når solen går ned, må du ha kommet tilbake til utgangspunktet.» Bonden var lykkelig. Han visste jo, at man ikke trenger så meget land, som man kan gå rundt mellom soloppgang og solnedgang, for å kunne leve. Så han begynte å gå, rolig, uten å forhaste seg.
Men så begynte han å tenke på det han kunne utrette med litt mer land enn nødvendig for å opprettholde livet. «Nå har jeg sjansen», tenkte han, så hvor solen var kommet på himmelen og begynte å bevege seg fortere og fortere. Sirkelen ble større. «Der er en vakker liten innsjø, der et fint stykke skog og der et fint beite». Skrittene hans ble mer og mer nervøse, pusten gikk raskere og raskere, hjertet banket mer og mer. Han begynte å svette på grunn av anstrengelsen og på grunn av angsten over å ikke nå frem tidsnok. Med sine siste krefter nådde han utgangspunktet og var nå eier av et stort stykke land. Men da brøt han sammen. Hjertet hans hadde ikke tålt den store belastningen.
Så alt han hadde igjen var et bittelite stykke land til gravstedet. Mer jord hadde han ikke bruk for lenger.
P. Arne Marcos Blogg 