Hermeneutiske spørsmål til II Vatikankonsil

Med denne teksten vil jeg forsøke å formulere noe skriftelig som jeg spør meg rundt Det annet Vatikankonsil og dets mottagelse. Bakgrunnen er bl.a. eksistensen av en bevegelse som «Også vi er Kirken» som krever opphevelse av sølibatet, ordinasjon av kvinner, homofilt samliv osv. Og som påstår at disse krav skulle være i noe som de kaller konsilets ånd. Dessuten er i disse dager oppstandelse i Tyskland fordi 143 teologer har undertegnet et memorandum som til dels krever de samme tingene.

På den andre siden har man en skismatisk kirke som Lefebvistene som forlot Kirken for å lage sin egen kirke utifra en tradisjonsforståelse som ikke er katolsk. Dette er par av de (sikkert mange) ekstreme reaksjonene Det annet Vatikankonsil dessverre har avfødt uten på noen måte å ha ønsket det.

Mine spørsmål består av forskjellige elementer. For det første er ikke konsilet dukket opp ut av det blå, selv om pave Johannes XXIIIs ønske om å kalle inn et konsil kom som en stor overraskelse. Mange av strømningene som førte til konsilet har sikkert utviklet seg i løpet av hele det tyvende århundrede frem til konsilet ble virkelighet, skjønt utgangspunktet lå kanskje allerede i det avbrutte I Vatikankonsil i 1870 som aldri ble ført til ende. Et spørsmål blir derfor: har det før konsilet eksistert forventninger, lengsler, tanker etc., til hva konsilet ville gjøre, men som faktisk konsilet ikke gjorde eller uttalte, men som usjekket har ført til at enkelte tror at konsilet faktisk gjorde det? Altså at «konsilets ånd» er noe som faktisk ikke var konsilets?

Det neste spørsmålet knytter seg til den umiddelbare tiden etter konsilet. Hvilken rolle spilte konsilets avslutning i 1965 og den såkalte 1968 revolusjonen (eller hva man måtte kalle den) som kom ikke lenge etter? Er 1968 et filter som fører til at mange feilleser Det annet Vatikankonsilets dokumenter og intensjoner og derfor lager en «konsilets ånd«, som ikke er basert i katolsk tro og forståelse? I samme tidsrom ligger pave Paul VIs store encyklika «Humanae Vitae«. Hvilken rolle har denne teksten spilt for den ødeleggende frie seksualiteten som brøt ut som en dyp umenneskelig bevegelse mot Pavens og Kirkens tanker og som har brakt så meget lidelse og virket så ødeleggende, spesielt for familien?

Er den samme bevegelsen grunn til at erkebiskop Marcel Lefebvre brøt ut og nektet å godta Det annet Vatikankonsil og foretrakk etterhvert å lage sin eget kirke? En av hans viktige grunner var å bevare Kirkens tradisjon. Men det lar seg påvise at han ikke har en apostolisk forståelse av tradisjon, men en forståelse som ikke kan føres lenger tilbake enn rundt 1800. Er det tilfellet, kan hans kirke i så fall ansees som katolsk? Og vil det i så fall være godt å få denne skismatiske kirken tilbake i Kirken? Jeg tror ikke det.

Bevegelsen «Også vi er Kirken» vil noe som ikke er i tråd med hverken tradisjonen eller troen og det er ikke lett å forstå hvorfor de ønsker det. Etter min mening kan det bare skyldes en feil hermeneutikk i lesningen av konsilets dokumenter, dersom de i det hele tatt virkelig er lest. Som jeg skriver f.eks. i foredraget om sølibatet som ligger på bloggen her, har Det annet Vatikankonsil ikke noe annet enn det helt klassiske og tradisjonelle synet på sølibatet. Det er umulig å ta konsilet eller dets «ånd» til inntekt for å ville oppheve sølibatet. De andre krav bevegelsen har, er enda lenger unna «konsilets ånd» enn sølibatsspørsmålet. Så hvor kommer så disse kravene fra? De kan da ikke stamme fra en fordypet betraktning av Kristus? Det må være en annen kilde for denne tenkningen enn Kristus, Kirken, Skriften, tradisjonen og læreembedet.

Nå har alle konsil i historiens løp ført til slike oppsplittninger hvor enkelte mindre grupper har valgt å gå på avstand til Kirken og heller lage sitt eget. Det er tragisk men kanskje et speilbilde av den menneskelige ufullkommenheten. Men det er et element å studere nærmere når Kirken i den nærmeste fremtid vil begynne markeringene av femti års jubilenene til Det annet Vatikankonsil.