Dagens korte evangelium lister opp tre bilder, som Jesus benytter i en tale til sine disipler. Alle bildene innledes med «Dere er …» Av disse bildene er det logisk å slutte at det deretter følger et «Det skal dere være …», ja, dere må være det dersom den påfølgende trussel å bli kastet utenfor ikke skal bli til virkelighet.
Hvert av bildene er meget innlysende. Men de henviser samtidig også på noe felles. Saltet er ikke til for seg selv, men for å krydre, for å gi smak; lyset er ikke til for seg selv, men for å lyse opp sine omgivelser; byen som ligger på fjellet er synlig for andre og viser vei. Alle har det til felles at de gir noe til andre eller til noe annet.
Dette som er selvfølgelig for Jesus ble også omtalt i den første lesningen hvor det to ganger snakkes om lys og en gang om høylys dag: Lyset rinner der hvor man deler sitt brød med den som sulter, lar hjemløse stakkarer komme i hus, hvor nakne blir kledd. I den andre lesningen kommer lysets og saltets kraft til uttrykk i det at Paulus ikke vil vite noe eller forkynne noe utenom Kristus, den korsfestede.
Det er mulig å feile. Det forklarer Jesus med to av bildene: disippelen som skal være salt kan miste sin kraft. Han gjennomsyrer intet mer og hele måltidet blir smakløst for menigheten. Jesus sier: «Dere er …» Med det kan han også mene Kirken som helhet eller menigheten eller likeså godt den enkelte kristen. En kristen som ikke lever saligprisningene, hver enkelt av dem, han har ingen utstråling mer. Han må ikke bli forbauset hvis han blir kastet utenfor og blir tråkket ned.
I den kjente lignelsen om vingården renser vinbonden vinstokken og kaster bort de tørre ufruktbare grenene og forbrenner dem. En menighet, eller kirken i et land, kan oppleve det samme og kanskje er en riktig forfølgelse det eneste som kan gi den lysstyrken og smaken tilbake.
Det er også grunnen til at Paulus er meget tilbakeholdende med å bre et falskt lys med «talekunst eller filosofi», eller «besnærende argumenter» som kunne forhindre at menighetens tro bygger på Guds lys og styrke. Gjorde han det ville han ikke bre lyset slik Jesus venter seg det, men ville stille seg selv i lyset og nettopp gjøre det Jesus mener med å sette et kjørel over lyset. Den som setter seg selv i lyset slukker Guds lys da vil mangle det nødvendige surstoffet.
Jesus sier at vi skal la vårt lys skinne, slik «at menneskene ser de gode gjerningene dere gjør og priser deres Far, han som er i himlene.» Heri er det en viss fare. Hvis menneskene ser våre gode gjerninger, kunne de prise oss som gode, hellige kristne og dermed ville vi være brakt om vår lønn. Den rettferdige i Det gamle Testamentets tid stod i denne faren fordi han ennå ikke kjente Kristus: «Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følger etter deg», slik Jesaja sier det.
Men Kristus har ikke sitt lys og sin visdom fra seg selv, nei han lar seg gjennomstråle av Faderens lys. Og derfor må enhver kristen være seg bevisst at alt han er og kan, blir gitt av Gud for de andres skyld: «helliget vorde ditt navn. Skje din vilje». Enhver som virkelig ber vil mer og mer erkjenne at han må lyse med hele seg, fordi Gud i seg selv er den treenige utøsende kjærlighet, hvor hver person er der for de andre og aldri er der bare for seg selv.
P. Arne Marcos Blogg 