Med en gang forlot fiskerne alt og fulgte Jesus. En overraskende reaksjon. De kjente neppe denne Jesus fra Nasaret, men da han snakket til dem, reagerte de med en gang og fulgte ham.
Kanskje vi føler en viss misunnelse eller et slags ubehag når vi hører dette. Vi vet jo i grunnen meget mer om Jesus enn disiplene i utgangspunktet og vi tror på ham som Kristus, som Guds Sønn. Vi hører Hans ord og allerede som barn lærte vi at Han er verdens frelser, at han døde og oppstod for oss. Og likevel ville vi antageligvis ikke klare å reagere like spontant på et så direkte spørsmål.
Men det dreier seg ikke om at vi med en gang lar alt ligge for så å løpe et eller annet sted. Jesus samlet målbevisst en gruppe mennesker rundt seg som skulle gå med ham og leve med ham. Han trengte en utvalgt krets av medarbeidere, som skulle gå i lære hos ham, slik at de kunne bli nettopp menneskefiskere.
Dette bildet vil fortelle at fellesskapet av de som er tilhengere av Jesus, de som følger Kristus, skal være så tiltrekkende at menneskene gjerne vil være med i det. En tiltrekning som ikke er tenkt på det mellommenneskelige plan, hvor man søker det sympatiske og tiltrekkende, men som går på det at fellesskapet vet seg ledet og beskyttet av Gud. Et fellesskap som ikke bare er et flott fellesskap, men et fellesskap på vei til Gud.
Å være i dette fellesskapet av de Kristus-troende, i Kirken, på en slik måte at det blir tiltrekkende, er et kall som kan leves med en gang og som ikke tåler noen utsettelse. Forstår vi kallet slik, hvis vi hører Jesu kall rettet også til oss slik, er det egentlig ingen kvalitativ forskjell mellom de første disiplenes kall og vårt kall. Vi får bare ikke begrense tanken om et kall til enkelte oppgaver eller livsformer i Kirken.
Enhver av oss er alltid kallet til å vitne om Kristi nærvær og Guds rikes komme uansett hvor vi måtte være. Et vitnesbyrd som består i det at vi igjen og igjen forsøker å mestre våre liv, uansett hva som måtte skje oss, i troens lys. Nettopp i vårt helt individuelle og personlige liv, i våre avgjørelser, i vårt yrke, i vår familie, i alle våre gjøremål, kan vi vitne om vi kun bygger på oss selv eller om vi også er troende.
Hvis alt bare lykkes er kanskje fristelsen større til å ikke tenke på sin tro, men hvis vi likevel klarer å takke Gud og la denne takknemligheten få et uttrykk, vitner vi om vår tro. Og hvis det ikke går slik vi har tenkt oss det, kan vi ved å bære det som skjer oss igjen bli til vitner. Vi må aldri glemme at et vellykket liv kan være helt forskjellig i Guds øyne enn i verdens øyne.
Kallet kan leves av enhver av oss nå. Da forkynner også vi himmelriket og ikke bare gjennom ord, men gjennom vår måte å være på, vår egenart.
P. Arne Marcos Blogg 