Johannes er apostelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til hans hjerte. Hjertet som slår i Guds menneskevordene Ord. Ordet som «ble menneske av kjøtt og blod og som oppslo sin bolig blant oss». Johannes hadde gått med ham, snakket med ham, lært av ham. Han har etterlatt oss sin dype betraktning over Herrens egentlige vesen i prologen til evangeliet.
Kristus er dette Ordet som alt ble skapt ved. Gud er treenighet før skapelsen fra evighet av. Utfra Guds indre og dype kjærlighet er skaperverket sprunget ut. Vi kan forstå skaperverket som et språk, som Guds kommunikasjon. Dette enorme skaperverket som vi bare såvidt aner konturen av, sier oss at Gud er stor og vakker. Kun Gud som i seg selv er fullkommen relasjon og kommunikasjon i sin treenige fullkommenhet, kan skape et skaperverk utenfor seg selv. Et skaperverk hvor der er satt et vesen med frihet, mennesket.
Gud er menneskets lys, men mennesket valgte å ikke ville være i det. Det foretrakk sin egen vei. Og Gud lot det gå. Men Gud glemte aldri mennesket og da timen var kommet valgte Han i sin Sønn selv å bli menneske. Guds Ord ble menneske, Gud Lys kom inn i verdens mørke. De som tar ham i mot, blir tatt inn i lyset ved å gjøre dem til Guds barn i dåpen. Gud skapte Kirken for å gi Ordet et rom for sitt Lys. I Kirken finner mennesket veien fra mørket til lyset.
Den første lesningen betrakter visdommen som et Ord fra Guds munn. Bildene i teksten på visdommens egenskaper er vakre og oppbyggelige. Å åpne seg for visdommen og la seg prege av den, er den beste veien mennesket kan velge i søkningen etter sann erkjennelse. Visdommen fører mennesket på en særskilt måte i Guds nærhet og er en vakker og viktig gave for det menneskelige livet.
Paulus ber om at Efeserne må få «Åndens visdom» av Faderen slik at de erkjenner Hans åpenbaring og at de gjennom Jesus Kristus lærer Ham å kjenne. Han ber om at «deres hjerters øyne fylles med lys», så de forstår hvilket håp Gud har kalt dem til.
Vi burde i år be Gud om visdommens gave i vårt liv og i vårt virke. Også vi ønsker at vårt hjertes øyne fylles med lys, slik at vi med troens øyne «ser» og forstår hvilket stort håp Gud kaller oss til. Vår eksistens fremtid er ikke her, men hos Gud, der er Ham vi skal bygge på. Han har «fritt besluttet å gi oss en plass som sønner og døtre hos seg», slik Paulus beskriver det. Det er noe av det vakre ved Gud at Han vil ha oss hos seg og ikke la oss bli her. Han vil dele sin uendelige og fullkomne kjærlighet med oss. Han vil være det definitive lys slik at mørket aldri mer griper oss.
I dåpen er Ordet blitt oss sagt, lyset tent i våre hjerter, håpet vekket. Det ønsker å fylle oss, bevege oss, men også strømme ut av oss, fordi vi er kalt som Kristi brødre og søstre til å være Guds kjærlighets vitner gjennom vårt liv og vårt virke, slik at verden kan tro. Gud søker alle og kaller oss som kirke til å tjene Ham i å nå målet om å samle alle i Hans herlighets rike.
P. Arne Marcos Blogg 