Johannes Døperen sitter i fengsel. Han kan ikke gjøre noe mer. Hans preken er forstummet, hans dåp har opphørt. Hans oppdrag var å rette ut veien for den etterlengtede Messias. Nå har han etterhvert fått høre meget om det denne Jesus fra Nasaret sier og gjør. Han begynner å tvile. Han hadde preket at Guds straffedom står for døren. Til folkemengden hadde han ropt ut: «hvert tre som ikke bærer god frukt, skal bli hugget ned og kastet på ilden». Endelig vil Messias komme og rense alt. Men denne Jesus fra Nasaret oppfører seg anderledes.
Johannes sender derfor sine disipler til Jesus med spørsmålet: «Er du den som skal komme? Eller skal vi vente en annen?» Jesus svarer bibelsk «Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og Det Glade Budskap forkynnes for de fattige».
Jesus peker på det han gjør og sier. Det tilsvarer det som profeten Jesaja forutsa som kjennetegn for at Messias er kommet. Slik legitimerer Jesus seg. Han er den som skal komme. De under som han gjør, de ord som han sier blir til tegn. De kjennetegner Jesus som den etterlengtede, som Guds Sønn. Med Jesus bryter Guds rike inn i historien. Jesu handlinger og ord er tegnet på det. Men bare i troen er de tegn og ikke bare under.
«Salig er den som ikke lar seg rokke i sin tillit til meg». Denne mannen, Jesus fra Nasaret, som ble født i en stall, som vokste opp i helt enkle forhold, som etter en kort tid i offentligheten ble henrettet, ham skal vi ikke ta noe anstøt av. Nei, vi skal stole på ham med en tillit som vil gjøre oss salig. Vi kan stole på ham dersom vi ser hele hans liv og virke i lyset av troen. Dersom vi tror at han er Kristus, Guds salvede, Guds Sønn som er stått opp fra de døde. «Salig er den som ikke lar seg rokke i sin tillit til meg».
Priser han også oss salig? Advent er en god tid til å arbeide med vår tro og se etter hvordan det står med vår tro. Vi kan fordype oss i julens budskap og betrakte Kristi liv. Vi kan åpne oss for hans ord, lese dem og la de virke på oss. Slik kan vi komme nærmere ham. Vi kan tre inn i et riktig forhold til ham. Vi kan forstå som de fattige, som trenger det glade budskap, som trenger Frelseren.
Kanskje vil vi oppdage at ikke alt er helt i orden med oss. Finnes det områder av livet vårt hvor vi er blinde: for Gud, for oss selv, for våre medmennesker, for menigheten, for samfunnet, for verden? Eller kanskje døve? Vi vil ikke, kan ikke høre. Ellers finnes der kanskje ting som forgifter oss? Bilder, tanker, misunnelse, manglende tillit. Kanskje oppdager vi at vi er som lammet, ubevegelige, ut av stand til å gjøre noe? Kanskje er der områder hvor vi ikke lever? Kanskje har vi noe dødt i oss?
En slik stund av erkjennelse kan bety en stor mulighet for oss. Vi kan nemlig oppdage at vi også er trengende mennesker, mennesker som trenger helbredelse, mennesker som trenger frelse, mennesker som trenger Gud.
Vi trenger å se bedre, å høre bedre. Vi trenger en rensende fornyelse. Vi må bli satt i bevegelse. Vi må bli vekket til live. Vender vi oss med vår erkjennelse til Gud, i våre bønner, i våre samtaler med Ham, kan vi stole på at Han lytter, at Han vil reagere. Hvordan, det vet vi ikke, men kanskje vi oppdager forandringer når vi ser tilbake. Gud ledsager oss ikke nødvendigvis slik vi forventer det, men slik Han vet vi trenger Hans ledsagelse. Han vet bedre enn oss hva vi trenger og når vi trenger det. Vi må bare ha vår tillit til Ham, som vil gi oss frelse.
La oss gi oss inn på Ham og være tålmodige. La oss glede oss over Ham som kommer til oss og skjenker oss sin fred.
P. Arne Marcos Blogg 