Menneskesønnen er «kommet for å oppsøke og frelse det som var gått tapt». Dette er et budskap som ikke er lett å begripe: Gud er en Gud som søker det fortapte for å frelse det. Det snur helt opp ned på våre forestillinger. Menneskelig sett mener vi ofte at Gud ønsker det perfekte, det fullkomne. Kun den som gjør seg til helgen, kan håpe på frelse. Frelsen er noe man fortjener etter egen innsats. Dette var fariseerenes religiøsitet og er en form for tro som alltid spøker blant menneskene.
«Fordi jeg har gjort mitt beste for å være god og overholde budene, er jeg mer elsket enn andre» … er en fariseeisk måte å tenke på. En tenkning som Kristus imøtegår mang en gang på en klar og tydelig måte. På sin vei tar han ikke gjerne inn hos disse, men hos tolloppkrevere og andre syndere, som det heter. Dette vekker ofte forargelse.
Denne gangen får den lille tolloppkreveren og rike mannen Sakkeus oppleve frelsens stund. Herren ser hans innsats for å kunne få se frelseren og han bestemmer seg for å ta inn hos ham. Dette frigjør Sakkeus og han velger å gjøre alt godt igjen som han har galt. I møtet med Herrens blikk, erkjenner han sin synd og skyld og omvender seg. Frelsen er i sannhet kommet til hans hus.
Tenker vi her på Herrens ord om at der hersker mer glede i himmelen over en synder som omvender seg enn 99 rettferdige som ikke trenger det, oppdager vi at det er noe ved Gud som er anderledes enn vi ofte forstår. I den første lesningen møter vi tanker som går i den samme retningen: «Herre, fordi du makter alt, miskunner du deg over alle. Du bærer over med menneskenes synder så de kan omvende seg. For du elsker alt som er til, du vemmes ikke over noe av det du har skapt».
Tør vi tenke dette? At Gud elsker oss uten forbehold? Det er så fristende for oss å tro at Gud bare elsker oss når vi lykkes i å gjøre det Han vil, mens når vi synder tror vi at vi mister Hans kjærlighet og nåde. Men det er ikke budskapet vi står overfor. Det er her noe av det ubegripelig store ved vår Gud er å finne og som viser til en kjærlighet som overgår våre forestillinger. En kjærlighet som går så langt at Han lot sin enbårne Sønn bli menneske for å frelse oss gjennom hans lidelse, død og oppstandelse.
Dessverre forsøker mange sikkert i god mening på samme måte som fariseerne å blande seg inn i Guds frelsesvilje og forhåndsdømme synderne. Ofte har man skremt de troende med helvete og undergang. Riktignok forkynner Herren at vi skal ta et ekte valg. Men har vi gjort det og søker å gjøre vårt beste for å handle riktig og godt, har vi intet å frykte, selv om vi faller tilbake i synd av og til.
Paulus minner om noe mer i den andre lesningen når han skriver: «La dere ikke skremme eller bringe ut av fatning, hverken av åndsprofetier eller annen tale … om at Herrens dag er inne». Mange troende er blitt skremt gjennom ord om fastslåtte datoer Herrens gjenkomst og at dersom man ikke er klar, vil gå under i evig fortapelse. Er dette det kjærlighetsfylte budskapet Gud formidler gjennom sin Sønn? Forøvrig er det interessant å observere at de som forkynner andres undergang og fortapelse, ikke ser på seg selv som mulige kandidater. Dette gjelder de andre, de syndige …
Selvfølgelig går ikke budskapet ut på at vi på noen måte skal ta lett på våre ord, handlinger og gjerninger. Men kallet til omvendelse skal ikke gjøre oss redde, men tverimot glade over den frigjørende muligheten som Gud sjenker oss i den. Hver enkelt av oss har vår helt egen vei gjennom livet og vår egen tid. I sakramentene kommer frelsen til vår sjels og vårt hjertes hus. Og det igjen og igjen. Så dersom vi ikke lykkes helt i å vende om, sjenker Gud oss alltid en ny mulighet. Det er Han som oppsøker og frelser det som er gått tapt.
P. Arne Marcos Blogg 