Dagens evangelium formidler oss en annen side ved bønnen enn den vi hørte sist søndag. Sist søndag var budskapet at vi skal be uavlatelig. En måte å gjøre det på er å alltid regne med Guds nærvær og ikke forbeholde Ham noe av det vi har på hjertet. Men samtidig vet vi at det er Hans vilje som må skje, ikke vår.
I dagens lignelse om de to som ber, fariseeren og tolloppkreveren, lærer vi hvilken bønn som når Gud. Allerede stedet hvor de to stiller seg i tempelet viser forskjellen i deres holdning. Den ene «trådte frem» som om templet tilhørte ham, den andre «stod langt nede» som om han hadde gått over terskelen til et hus, hvor han ikke hadde noe å gjøre.
Den første ber «ved seg selv», han ber i grunnen ikke til Gud. Han lister opp sine dyder for seg selv, som han antar hvis han ser dem selv, vil selvfølgelig også Gud se, akte og beundre dem. Og han gjør det ved å heve seg over de «andre menneskene», som ikke har nådd hans fullkommenhet. Han går «selverkjennelsens» vei som er veien hvor man mister Gud.
Den andre finner ikke noe annet i seg selv enn synden, en tomhet overfor Gud som i ropet: «Vær meg synder nådig», tømmer hjertet for Gud. Intet menneske som har sin egen fullkommenhet som mål vil noen gang finne Gud; men den som er ydmyk nok til å la Guds fullkommenhet virke i sin egen tomhet vil gjelde for Gud som en rettferdig.
Men det å la Gud virke i seg skal ikke bety at man forholder seg passivt. Vi vet jo fra andre lignelser at vi skal benytte våre talenter aktivt for Guds rike. Med Guds hjelp og kraft klarer vi det Han vil, hvis vi lar Hans vilje skje.
Den første lesningen bekrefter dette. «Den ydmykes bønn går gjennom skyene». Her forstås ydmyk som den som vet seg avhengig av Gud, som trenger Gud. Ser vi dette sammen med setningen like før: «Herren tar imot den som tjener ham med glede», møter vi igjen den riktige holdningen overfor Gud. Det dreier seg om den ydmyke tjenesten til de «unyttige tjenere», som Herren nevner i et tidligere søndagsevangelium i Lukas, men ikke den «late tjeneren», som gravde ned sitt talent. Vi skal tjene Herren slik, at man vet at man arbeider med det talentet man har fått av Herren, sik at det bringer frukt for Herren. Disse ydmyke tjenerne vil Gud «skaffe rett» som den «rettferdige dommer».
Den andre lesningen viser oss Paulus i fengselet og i retten. Han er den ydmyke, den fattige, som ikke har noe jordisk perspektiv lenger, fordi han er døden nær. Likefullt har han «stridd den gode strid», ikke bare så lenge han var i friheten, men også i sin nåværende fattigdom da han er forlatt av alle. Hans ensomme selvforsvar i rettssalen blir til hans siste og avgjørende «forkynnelse», som blir «hørt av ’alle hedninger’».
Nettopp ved å gi Gud all ære slik som tolloppkreveren i tempelet, blir Paulus «reddet» og frelst inn i Guds himmelske rike. Tolloppkreveren blir «rettferdiggjort» og Paulus mottar «rettferdighetens seierskrans». Men ikke sin egen, men den Gud har lagt klar til ham.
Gud ønsker at vi overgir oss til Ham og lar Ham gi vårt liv orientering. Av og til kan det bety at vi må gå andre veier enn det som er vanlig. I Guds rike hersker andre kriterier enn i vår verden.
P. Arne Marcos Blogg 