CO2 til besvær

I går la jeg ut noen tanker rundt utbyggingen i Bjørvika og fremtidige forandringer grunnet havstigningen. I dag ønsker jeg å legge til noen tanker rundt CO2 fra mine studier og et foredrag jeg har holdt noen ganger med en Keynote presentasjon.

Slik jeg forstår situasjonen, er det altoverskyggende problemet i samtiden det enormet utslippet av CO2 menneskeheten har forårsaket de siste par århundrer. Utslippet er noen tusen ganger større enn det som ville vært naturlig. Hva det vil bety på sikt, vet man ikke i detalj, men klimaforskerne har arbeidet med dette i over 50 år og det som synes sikkert er at det vil føre til temperaturstigning og derfor også havstigning. Men det er selvfølgelig ikke mulig å forutberegne eksakt hva som vil komme til å skje i tiårene som kommer. Forskning viser at CO2 og temperatur til vanlig er knyttet til hverandre, men ofte har temperaturen gått foran CO2. Når vi nå i to hundre år har pøst ut CO2 med et ekstremt tempo, er det ikke lett å si hva det vil ha som konsekvens for temperaturen. Men i de senere tiår har hvert eneste vært varmere enn tiåret før. Dette vil høyst sannsynlig fortsette hele dette århundret og dersom vi ikke skjærer kraftig ned på utslippet, i mange århundrer fremover.

Det tar rundt 50-60 år før CO2 vi slipper ut er kommet opp i atmosfæren. Det betyr at en radikal nedskjæring vil ikke ha noen virkning før om noen tiår. Noe tilsvarende gjelder faktisk også ozonhullene over polområdene. Menneskeheten klarte å skjære radikalt ned på stoffene som ødelegger ozonet, men man kan ikke regne med en normalisering av ozonnivået før etter 2060. Derfor bør ingen i Norge sole seg i vinter- og vårhalvåret grunnet den fortsatt forhøyede UV strålingen over landet.

Problemet med CO2 er ikke bare den forsinkede oppstigning i atmosfæren, men også at det vil ta årtusener før den tas ut igjen. Muligens vil det vi har sluppet ut siden den industrielle revolusjonen i deler ennå være å finne om hundretusen år. Med andre ord påvirker vi klimaet for hundrevis av generasjoner etter oss og den skaden er allerede skjedd og kan ikke forhindres. Men bryr vi oss om det?

Et annet poeng er å forske seg frem til hvordan verden var sist med et så høyt CO2 innhold som nå. Det var lenge før menneskeheten oppstod. I menneskehetens tid har CO2 innholdet i atmossfæren vekslet mellom 180ppm (parts per million molekyler luft) og 300 ppm. Vi snakker da om noen millioner år. I dag er innholdet nær 390 ppm, altså mer enn 30 % høyere enn det mennesket og samtlige andre levevesen noen gang har opplevd og rundt 40 % over begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Da mennesket begynte sitt jordbruk for muligens 8000 år siden, var CO2 innholdet rundt 240 ppm. Da den industrielle revolusjonen brøt ut for mer enn 200 år siden, var innholdet rundt 280 ppm, til dels grunnet menneskets virksomhet.

Så langt har forskerne funnet ut at isen ble dannet da CO2 innholdet kom under 425 ppm for rundt 34 millioner år siden, med en feilmargin på pluss/minus 50 ppm. I dag har vi 390 ppm CO2 … betyr det at der allerede er nok CO2 i atmosfæren til at meget av isen vil smelte i århundrene som kommer? Sist planeten hadde så meget CO2 som nå i atmosfæren, stod havet mer enn 20 meter høyere enn i dag. Er det havstanden vi har foran oss? Ved siste istidsmaksimum, var havet 125 meter lavere enn idag og planeten hadde 25 millioner kvadratkilometer mer land. Det ser ut til at jo kaldere jorden har vært, jo fruktbarere har den vært. Betyr den kommende temperaturstigningen at jorden mister stadig mer av sin fruktbarhet? Jeg er redd for at svaret er et «ja» på dette spørsmålet.

Selvfølgelig har planeten hatt langt høyere CO2 innhold i atmosfæren enn i dag. Det har vært tider med over 5000 ppm. Men mennesket kunne ikke ha levd da. Ei heller i dinosaurenes tid med 1000-1500 ppm … allerede ved 600 ppm er det for oss som om vi er i et tett befolket rom. Dette er en verdi vi når i dette århundret dersom vi ikke snarest beskjærer CO2 utslippet radikalt. Dessuten fører den økede CO2 til at havet blir stadig surere noe som vil redusere mengden av føde.

Faktisk er situasjonen dramatisk, men politikken er ikke istand til å handle. Det eneste som er sikkert, er at jo lenger vi venter med en radikal forandring, jo verre vil situasjonen for samtlige bli.