Herren helbreder 10 spedalske idet han sender dem til prestene. Prestene var nemlig pålagt oppgaven å erklære en spedalsk for uren, men skulle også fastslå en eventuell helbredelse og oppheve dommen om urenhet.
Det er klart at det er helt og holdent Jesus som bevirker underet som skjer på veien til prestene. Men for de av de syke som var jøder er de liturgiske forskrifter i loven så viktig at de legger hele betydningen av helbredelsen i den foreskrevne seremonien.
Her møter vi en form for religiøsitet vi også kan finne blant kristne. Nemlig å se på det å praktisere som det sentrale i religionen og som kan glemme helt den nåde de har fått fra Gud som er opprinnelsen og målet for kirkegangen.
Målet går under i middelet, som ofte ikke lenger har noe med det egentlige kristelige å gjøre, men som er blitt redusert til en skikk, til en ureflektert tradisjon. Det er en «utlending», en samaritaner, en som ikke er vant til tradisjonen, som erkjenner nåden som ligger i veien til prestene og som vet å takke for seg på det riktige stedet, nemlig hos Herren.
I den første lesningen møter vi en parallell situasjon fra Det gamle Testamentet. Før syreren Na’aman hadde gått ned og dukket seg syv ganger i Jordan, slik Elisja bad ham om, hadde han reagert meget rystet. Han kunne ikke fatte at han skulle bli helbredet fra spedalskheten ved å lystre Elisja og bade i elven. Var det ikke nok elver i Syria? Hans tjenere måtte streve for å få ham til å være lydig.
Han blir helbredet, men ikke gjennom troen, men gjennom sin lydighet. Og nå, når vi møter ham etter å ha blitt helbredet, er han helt forundret og dypt takknemlig. Han ønsker å understreke sin takknemlighet med gaver, men profeten tar ikke imot noe. Elisja står jo bare i Guds tjeneste.
Her skjer den andre helbredelsen av syreren, en indre helbredelse. En ny forundring som ikke lenger gjelder profetens vidunderlige kraft, men Guds egen kraft. Fra nå av vil han bare tilbe denne Gud på denne jorden han tar med seg fra landet som tilhører Gud. Tydeligvis er det nødvendig med en avstand til inngrodde religiøse vaner for å erfare hva som er under og hvilken takknemlighet underet fortjener.
Den andre lesningen viser oss at den sanne kristendommen er bygget på martyriets opprivende form som er en bekjennelse gjennom lidelse. En lidelse som ikke nødvendigvis må være blodig. Paulus lider «for de utvalgtes skyld», slik at de til tross for sine svakheter «må finne frelsen i Kristus Jesus og oppnå den evige herlighet».
Som kristne får vi ikke bare bygge på sluttverset til den lille hymnen som avslutter lesningen: «Men om vi er troløse – han forblir trofast – for han kan ikke fornekte seg selv». Det er en sann tanke som kunne føre til en religiøs latskap hos oss. Derfor må man ta verset foran like så alvorlig: «Om vi fornekter ham, skal han fornekte oss».
Vi må passe oss for å se på Gud som en slags religiøs automat. Da kan det hende at Han viser oss at Han ikke er det, men den frie, levende Gud og også det evige Ordet, som kan vise seg som fritt og ikke lenket, dersom vi «sitter i lenker for» det «som en forbryter». Bare «om vi engang døde med Kristus, skal vi også leve med ham».
Dagens tekster utfordrer oss til å se utover de faste regler for vårt kristne liv. De ønsker å gjøre oss oppmerksom på at vår Gud er en levende Gud, som forholder seg til oss og skjenker oss sin nåde, når Han vil, slik Han vil. Han ønsker at vi oppdager Ham i vårt liv og viser vår takknemlighet for den mottatte nåden ved å leve Kristus i oss.
P. Arne Marcos Blogg 