Denne søndagens tekster dreier seg om frelsen. Frelsen er Guds gave til menneskene som Han gir fritt. Guds kjærlighet er slik at Han ønsker at mennesket skapt i Hans bilde ikke skal forbli i intet men kunne sette seg til bords hos Ham i Hans rike.
Bakgrunnen møter vi allerede i den første lesningen. I en visjon ser Jesaja hvordan Guds utvalgte folk Israel lykkes i å være et eksemplarisk folk og folkeslagene vil strømme til Guds hellige fjell i Jerusalem for å prise Herren.
Vi vet at Israel ikke lykkes å bli det folk Gud ønsket, så derfor sendte Han sin enbårne Sønn for å rette opp dette. Men Sønnen møter en motstand og må sorgfull slå fast at de første skal bli de siste. De vil ikke erkjenne Messias, sin frelser. Mens mange av de siste gjør det og kan dermed bli de første til å tre inn til det himmelske gjestebud. De vil komme «fra øst og fra vest, fra nord og fra syd», med andre ord fra alle verdens folkeslag. De utvalgte er de som tilhører den nye pakten i Jesus Kristus.
En person spør Kristus om det er få som blir frelst. Men Kristus gir ikke noe svar på spørsmålet. I stedet oppfordrer han folket til å gå gjennom den trange porten. Med det mener han at vi må være oss vår vei, våre avgjørelser, våre skritt bevisst. Vi skal ikke bare leve et eller annet tilfeldig og ureflektert liv, men anstrenge oss for å leve slik det høver seg for kristne. Da kan vi følge den smale vei i fortsettelsen fra porten, den veien som er Kristus selv.
Det er ingen tilfeldighet at dagens Allelujavers er ordet fra Johannes: «Jeg er veien, sannheten og livet, sier Herren. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg». Han selv er veien vi skal gå, det er han som fører oss til Faderen. Han er i sannhet frelseren. Han vil ledsage oss inn til Faderens gjestebud.
I rommet mellom de to tekstene fra Jesaja og Lukas, hører vi om Herrens tukt i Hebreerbrevet. Teksten forteller oss at Gud ikke er likegyldig til oss, men bruker en guddommelig pedagogikk i vårt liv for å føre oss gjennom den trange porten og langs den smale veien.
Utfordringen er å tolke ting som skjer oss, særlig når det blir mørkt og vanskelig, ja, når kanskje alt synes å rase sammen rundt oss og vi kan være fristet til å rope med Herren: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», som en side ved Guds søken etter oss.
Frelsen består jo i å slippe taket i alt det herværende for å la oss falle i Guds hender og overgi oss helt og holdent til Ham. Frelsen er å være fri fra alt som binder oss her og åpne oss helt og fullt for Guds virkelighet og Hans uendelige rikdom som Han vil dele med oss. Ofte skyldes våre smerter at vi er for sterkt bundet til livet her og vil ikke slippe det for å tre inn i Guds festsal. Vi er for fast knyttet til det timelige og for lite åpne for det evige.
I slutten av den andre lesningen møter vi apellen om å rette oss opp og «trå fast og sikkert, så stien blir rett …», en naturlig forlengelse av Herrens bud om at vi skal kjempe for å komme gjennom den trange porten. Vi skal ikke la oss synke ned i motløsheten over egne grenser og svakheter, men stemme oss i mot og gå vår vei til det endelige målet med rett rygg og løftet hode. Holder vi fast ved troen på Kristus som vår frelser, har vi intet å frykte, men alt å håpe.
P. Arne Marcos Blogg 