Preken: 17. søndag i kirkeåret

«Herre, lær oss å be». Visste ikke disiplene hvordan man ber? Er de ikke jøder som er fortrolige med salmebønnen, klagesangene og andre tekster fra Den hellige skriften? Kjente de ikke bønnene fra gudstjenesten? De forteller at Johannes Døperen lærte sine disipler å be. Vi vet ikke hvordan han bad. Men utifra hans forkynnelse kan vi tenke oss at Johannes stod i salmebønnens tradisjon.

Men hvorfor da denne bønnen til Herren? Ante disiplene at han kan tilby noe nytt? De hadde vært sammen en tid og hadde fått med seg at Herren trakk seg tilbake for å be. De må ha forstått at hans bønn til Faderen må ha vært anderledes. Sønnen, som kjenner Faderens hjerte, må ha henvendt seg på en annen måte til Gud.

Og det er det han gjør. Stadig vekk hører vi at Jesus trakk seg tilbake for å be. Disse bønnene var ensomme dialoger med Faderen i himmelen, i nærvær av Den hellige Ånd. Hvordan det gikk for seg, vet vi ikke. Teologien kan fortelle oss om Treenighetens indre liv. Bønnen må ha vært hjerterytmen i deres liv, de tres indre kommunikasjon.

Nå ville ikke Gud ut av sin uendelige trang til kjærlighet bare leve for seg selv i fullkommen relasjon og kommunikasjon. Han skapte det fantastiske skaperverket. I dette skaperverket kaller han mennesket som Han har skapt som sitt bilde til å tre inn i denne kommunikasjonen. Menneskene er ikke bare skapt for å ta seg av denne jorden, men blir gitt ånden i dåpen som beveger mennesket til å tre inn i relasjon og kommunikasjon med Gud. En kommunikasjon mennesket har også på vegne av skaperverket. En kommunikasjon som ikke er bare mellom den enkelte og Gud, men også mellom Kirken og Gud. Kirkens fellesskapelige bønn bærer den enkeltes bønner.

Å be er å snakke med Gud, ikke bare i ord, men gjennom hele eksistensen som man må rette mot Gud. Vi må derfor åpne oss for å bli dratt inn i den spesielle bevegelsen som utgår fra Faderen. Bevegelsen som kommer fra Faderens kjærlighet og som blir åpenbart i Sønnens lydighet i kjærlighet. Fylt av Den hellige Ånd og med et intimt kjennskap til Faderen, åpenbarer Sønnen Faderen for oss. I en bevegelse av en ubegrenset hengivelse av egen og ubegrenset tro, bærer Herren vår syndige og sårbare menneskelighet direkte i Faderens fang. Og han er veien for oss. Hans bønn er vår bønn, hans Far er vår Far, for oss som er blitt Guds barn i dåpen gjennom Ånden i Kristus.

Derfor kan Herren si til sine disipler og til oss, at vi skal først og fremst si «Fader» når vi vil be. Fordi vi er i sannhet Hans barn, barn gjennom vår tro på Sønnen, ved Åndens gave. Kristus har vist oss gjennom sitt liv hvordan vi skal oppføre oss som Guds barn: å leve i full tillit til Faderen, i lydighet til hans kjærlighets vilje, i den personlige bønnens intimitet, i enkle bønner om våre behov, i kjærlighet til våre brødre og søstre.

Dersom vi har forstått at Gud bøyer seg til oss som en god far, er trofastheten i bønnen en naturlig konsekvens. «Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For enhver som ber, skal få, den søkende skal finne, og den som banker, ham skal det bli lukket opp for.»

I den første lesningen kan vi lære utholdenhet i bønnen av Abraham. Han får be i en spennende dialog direkte med Gud. Det kan være tider hvor vi bør utvise en tilsvarende utholdenhet i vårt bønneliv.

Den som gir og åpner er Gud. Be, let, bank på. Be om alt, be om Ånden, søk Gud, bank på rikets port. Bank på porten som er Kristus, han som er veien til Faderen. Gjennom hans sårmerker har vi adgang til Faderen, Ham, den første, som søker oss i sin Sønn og som vil dra oss til seg, slik at vi der, i Gud, finner mål og bolig.