På Jesu tid var det vanskelig for mange å begripe hvem Kristus egentlig var. De lovkyndige, sadukeerne og fariseerne brukte nok meget tid til å diskutere denne personen fra Nasaret som plutselig var dukket opp og som samlet mange mennesker når han holdt sine taler og gjorde jærtegn. Hvem kan det vel være? Kunne det kanskje være den etterlengtede Messias? Kunne det være han som skulle redde Israel og gjøre det til et stort og herlig folk?
Hvis det var ham måtte han i så fall være kjent med folkets tro og tradisjoner og som kunne loven som Gud hadde gitt dem. Denne gangen er det derfor en lovkyndig, en som er godt kjent med Guds lov som vil prøve Kristus. Hva ville han vel si på spørsmålet om hvordan man kan oppnå evig liv. Kanskje han ville gi et svar som ville avsløre at han ikke er Messias og man kunne gjøre seg ferdig med denne mannen, som i mange tilfeller kunne være ubehagelig med sine ord og gjerninger.
Men i stedet for å svare den lovkyndige, stiller Kristus ham et spørsmål som får ham til selv å svare på sitt eget sprøsmål. Man oppnår evig liv ved å elske Gud av hele sitt hjerte og å elske sin neste som seg selv. Det er det som er å oppfylle loven.
Og før den lovkyndige som ville prøve Kristus legger merke til det, er han selv blitt prøvet. Han får høre at han har svart riktig. Og for likesom å unnskylde segat han i det hele tatt har spurt, spør han selv videre: hvem er min neste? I stedet for å opptre som den sikre advokat for sin egen sak, er han plutselig blitt den som skal få lære.
Nå får Kristus anledning til holde en av sine mest kjente lignelser om den barmhjertige samaritaner. Denne lignelsen er ikke viktig bare for de som levde på Jesu tid. Også for oss som sitter her i dag er den en av de viktigste lignelsene for å forstå bedre hva som er ment med å elske den neste. Hvor ofte har vi ikke allerede hørt den og følt den moralske appellen Kristus kommer med. Og det er godt for oss fordi vi trenger å bli minnet om dette med jevne mellomrom.
Budskapet er helt klart: «Gå bort og gjør som han!» Det finnes ingen mulighet i en konkret situasjon vi står ovenfor å ville forklare dette på noen annen måte. Kun den som utviser barmhjertighet har forstått dagens budskap riktig.
Men jeg ønsker i dag å gjøre oppmerksom på noe som kan virke provoserende i lignelsen. Da tenker jeg ikke først og fremst på oss, men på den lovkyndige som er den første som får høre lignelsen. Kristus forteller nemlig at to, en prest og en levitt, som virkelig burde kjent til loven om at vi skal elske vår neste som oss selv, og som sikkert er overbeviste om at de forlengst lever slik loven krever det, bare går forbi den sårede mannen selv om de ser hans nød. Andre ting er viktigere for dem enn å hjelpe sin neste. Mens en mann fra Samaria derimot, en fiende, som ikke ble regnet som rettroende, han kommer og gjør det loven egentlig krever, nemlig å være barmhjertig.
Kristus har på samme tid klart å illustrere hvem som virkelig er den neste og å avsløre en overfladisk og selvrettferdig lovutleggelse. På den måten merker vi hans kritikk av hvordan det utvalgte folkets representanter forholder seg til loven. De som regnet seg som forbilder for folket, sviktet når det ble alvor. Nei, den som virkelig vil oppfylle loven må handle når et menneske er i nød.
Intet er viktigere enn å lindre nøden man møter på sin vei. Og ikke nok med det: den barmhjertige samaritaneren går utover det å lindre den akutte nøden. Han gjør det også mulig for den sårede mannen å komme seg helt igjen ved at han betaler for et lengre opphold i herberget. Har den lovkyndige forstått denne lignelsen og handler likedan, oppfyller han loven og kan oppnå evig liv. I stedet for å ha prøvet Kristus har den lovkyndige fått en leksjon i hvordan man kan elske sin neste og han blir sendt bort med befalingen om å gjøre det samme som samaritaneren.
Den lovkyndige ble selv prøvet og måtte spørre seg selv om han faktisk levde det loven krever. Slik har Kristus vist at han kjenner loven og at han vet hvordan den skal oppfylles. Men samtidig viser han at her er mer på spill. Den måten han i grunnen underviser den lovkyndige og gir ham et moralsk oppdrag, nemlig å gjøre det samme som samariteneren, vitner om et meget sikkert ståsted i hvem han selv er og hva som er hans oppdrag.
Kristus er ikke bare hvem som helst, nei han er den som hele skaperverket er skapt i, slik Paulus beskriver det i dagens andre lesning. Kristus er den første, Kristus er midten av hele skaperverket. Kristus er Guds Sønn, er Gud. I Kristus møter vi Gud, Guds vilje. Derfor er han meget mer enn bare en ønsket leder av sitt folk. Han er den som menneskeheten skal finne frelse ved. Livet er ikke lenger bare en jordisk hendelse, men også en himmelsk, med et perspektiv som sprenger alle naturlige rammer. Derfor har Kristus en autoritet som overgår all jordisk autoritet. En autoritet og en fullmakt, som gir oss mer enn dette livet noen gang kan gi oss, nemlig evig frelse. Derfor har Kristi ord betydning for alle tider i historien og vi kan ikke være likegyldige til det han anbefaler, hvis vi vil være troende.
P. Arne Marcos Blogg 