Døden tilbake?

Det er positivt at enkelte begynner å snakke om døden igjen i den offentlige debatten. Angsten for døden gjør i grunnen livet mindre levverdig. Det paradoksale ved vår menneskelige eksistens er at liv og død hører slik sammen at man ikke får lov til å fortrenge døden dersom man vil ha livskvalitet. Er døden en størrelse man regner med, blir livet mer verdt og leve og satt pris på.

For meg ble overgangen fra Argentina til Norge en tildels sjokkerende opplevelse fordi alt var så trygt og fredelig i Norge. Og dørgende kjedelig.

I Argentina lærte jeg å sette pris på livet på en helt annen måte da døden er en nærmere der enn her. Én ting er at mange lever kortere enn her. Men menneskene i de områdene jeg var, var langt mer fortrolig med dødens mulighet. Mange døde hjemme og ble ofte liggende hjemme til de ble kjørt til begravelsesstedet. Alle døde ble begravet i løpet av neste dags formiddag, syv dager i uken. Før den døde kjøres til begravelsesstedet, ligger vedkommende enten i sin seng, eller i en åpen kiste i begravelsesbyråets kapell. Alle pårørende samles rundt og det våkes hele natten gjennom. Barn og ungdom blir på den måten vant til dødens realitet og lærer å leve med den lik de voksne.

En annen ting er at man rett og slett lever farligere, i det minste i områdene rundt Buenos Aires. Den gangen jeg var der (1998-2002), kunne man kalle bilparken utenfor sentrum for verdens største levende bilkirkegård. Jeg har kjørt med mang en bil som her for lengst hadde blitt erklært som vrak. Hull med blikk ned på asfalten. Rust i bøtter og spann. Og selvfølglig ingen nakkestøtter, belter, airbags, ABS osv. Hvem trenger vel det? Når man blir kjørt i slike biler, kan man ikke unngå å reflektere over liv og død. Et smell kan fort bli det siste. Jeg har nok bedt adskillig mer i trafikken der enn her. Kjører man buss, er man på en måte tryggere, men mange sjåfører legger sin stolthet i å komme så fort frem som mulig, benytte hvert tomrom i trafikken for å komme frem, stoppe så hardt som mulig ved holdeplassene og kjøre avgårde så rakst som mulig. Når holdeplassene vanligvis kommer hvert annet kvartal, er det lett å forestille seg «rytmen» i kjøringen. Ofte må man stå, mang en buss var ikke særlig høyere enn jeg er og ofte ble man hengende med gorillagrep i stengene mens man slang hit og dit. Ved stopp var det dessuten foretrukket at pasasjerene gikk så lang ned i trappen som mulig ved åpen dør før bussen stoppet.

Som fotgjenger hadde man ingen trygghet i å få grønt lys. Det er ikke sagt at en bil stopper for rødt lys, så selv fotgjengeri er ikke spesielt trygt, sammenlignet med Norge hvor de kan mer eller mindre strene bevisstløst over veien fordi bilen alltid vil stoppe? Eneste som beveger seg nesten mer uvettig i Norge i trafikken enn i Argentina, er syklistene. I Oslo tar de overhode ikke hensyn hverken til biler, fotgjengere eller trafikkregler.

Men om trafikken minner en i Buenos Aires på dødens nærhet og mulighet, er kriminaliteten en annen påminner. Etter en tid lærer man seg instinktivt til å holde en oversikt når man går hvor andre befinner seg i forhold til en selv. Man er rett og slett mer påpasselig. Bare i 2001 ble mer enn 100 politimenn drept i Gran Buenos Aires, forbrytere rundt tre – fire ganger mer. Våpnene sitter løs og avtrekkeren betjenes uten å blunke. Nå snakker vi om et område med nær 13 millioner mennesker, så det er ikke lett å sammenligne med Norge med sine småbyer. Men det gir unektelig et annet syn på døden som en plutselig mulighet. Mange skyteepisoder skjer i vanlig trafikkerte områder.

Da jeg kom hjem som den første fra skjærtorsdagsgudstjenesten 2001, var det stor oppstand i gaten der jeg bodde. Tydeligvis hadde noen ungdommer begått et brekk eller lignende og stukket av med motorsykler. En hadde veltet ved innkjøringen til vår gate og løpt innover eiendommene. Politiet kom akkurat susende da jeg var kommet frem og hoppet ut med trukne geværer. De bad meg låse opp porten og to stykker løp inn med våpen i hånd og lommelykter. Det var som om å være hensatt til en typisk krim på TV. Heldigvis fant de ingen på vår tomt, så ingen ble skutt der.

Men den verste opplevelsen var rett før nyttårsaften 1999. Vi, tre patres, ble overfalt i vår bolig. To stykker hadde kommet etter middagen med en god dekkhistorie for å komme inn til en samtale. Vel inne, trakk den ene en stor pistol. Selv lå jeg akkurat og hvilte siesta, da plutselig døren min ble revet opp og jeg ble bedt om å kaste med ned på magen på gulvet med ansiktet ned. En halv times plyndring av huset begynte. Nå var ikke selv plyndringen så ille, men trusselen som lå i våpnet. Etter at jeg hadde ligget en stund alene på rommet, kom begge inn til meg. Den ene ransaket skap og skrivebord, mens den andre med våpen knelte ned ved siden av meg slik at han kunne presse det ene kneet inn i korsryggen og samtidig presset pistolen inn i bakhodet. Han gav meg også et slag med den for å understreke alvoret. Jeg kjente tydelig våpenets vekt og jeg regner full og helt med at det var ekte. Da jeg selv har skutt med pistol i militæret, forstod jeg fort at en enkelt bevegelse med fingeren hans, ville avslutte mitt liv. Han spurte meg om min alder og da jeg svarte 40, sa han det er jo trist å måtte dø med 40. Tankene raste gjennom hodet på meg og jeg begynte å skjelve som man kan gjøre i livsfare. Det ble noen grufulle minutter, jeg tenkte på mine kjære og på hvor fordelig det ville være å ende livet på den måten. Jeg var nesten lettet da jeg ble bedt om å krabbe over i stuen hvor de to andre patrene lå på gulvet. Vi ble så tapet rundt armer og ben, med armene på ryggen og også for munnen. Deretter stakk de av. Innen vi kom oss løs, var de over alle hauger. Men opplevelsen satt dypt og det lot meg forstå hvor uventet døden har mulighet til å komme.

Konfrontrert med fattigdom og elendighet i mange sammenhenger både i Argentina og i andre søramerikanske land, gav meg en helt annen opplevelse av liv og død, enn vi får her i Norge. Men jeg lærte å sette mer pris på livet der enn her.

Da jeg kom hjem uten å vært ute av kontinentet på nesten to og et halvt år, fikk jeg et formidabelt kultursjokk. Jeg flyttet fra Gran Buenos Aires til Kristiansand, som forekommer meg å utgjøre rundt en tusendel av Buenos Aires. Det var så ufarlig å bevege seg. Bilene lammer avgårde og stopper bare du kaster et blikk over veien. Ingen bærer pistoler av politi og vakter. Det forekom meg helt absurd og i grunnen svært grått. Noe jeg forsatt i grunnen synes om meget i Norge, men det er et annet innlegg verdt. Den nesten fullstendig mangelen på fare gav umiddelbart en følelse av tomhet. Jeg tror vi har tapt noe vesentlig ved den menneskelige tilværelsen i Norge ved å ufarliggjøre den og gjemme bort døden. For mye sikkerhet og trygghet øker ikke livskvaliteten, men gjør den hul og intetsigende. Parret med hysteriet om helse og sport, blir livet vårt bortimot groteskt sammenlignet med de fattiges kamp for tilværelsen.