Kvinnen kneler ned for Herrens føtter. Hun erkjenner hvor skjønn Gud er, hvilket stort hjerte Han har, hva Han har åpenbart i Jesus Kristus. Hun gråter ut sin synd og salver Herren med kostbar olje. Hennes anger lyser opp Herren. Kan han annet enn å tilgi?
Fariseeren mangler hjerte for kvinnen. Han forventer at Herren som profet må vite «hvem hun er og hva for slags menneske hun er, denne kvinnen som rører ved ham». Som den typiske fariseer han er, ville han ikke ha tillatt en person uren av synd å komme nær ham.
For Herren er fariseerenes religiøistet frastøtende og gang på gang kommer han i konflikt med dem. Fariseerene forstår seg selv som rettferdige og gode, som gjør det Gud vil og som samtidig vet hva Gud vil for andre. Til dette bruker de loven for å ha et objektiv kriterium å dømme folk etter.
Som omvendt fariseer forstår Paulus meget godt forskjellen på fariseerenes religiøsitet og Herrens religiøsitet i Kirken. Nå er det ikke overholdelse av noen lov som rettferdiggjør, men troen på Jesus Kristus som den oppstandene Herre og Frelser. I dåpen er den troende død og oppstanden med Kristus og det er ikke lenger den enkelte som skal leve, men Kristus som vil leve i den enkelte. Han har ofret seg for vår skyld slik at vi har livet i troen på ham. I den kjærligheten er det vi mottar Guds nåde, ikke gjennom en lov.
I sin samtale med fariseeren viser Kristus til dette mystiske forholdet mellom synd og nåde. Den som får tilgitt mest, holder også mest av den som tilgir. Det er den samme tanken vi møter i ordet om at det hersker mer glede i himmelen over en synder som omvender seg, enn 99 rettferdige som ikke trenger omvendelse. Det er som om Gud elsker mer den som er mer avhengig av Hans nåde og barmhjertighet for å leve, enn den som ikke behøver den.
Det er den samme tanken som lyder i exultet påskenatt om Adams synd: «Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!» Her jubler Kirken over denne mystiske sammenhengen mellom vår synd og Frelserens virke. Et virke som langt overgår vår synd og skyld. Nåden er alltid større enn synden.
Kvinnen får alle sine synder tilgitt siden hun gjennom sitt kjærlighetstegn overfor Herren, hun har vist ham så stor en kjærlighet. Hun har forstått at hun er avhengig av Herren, at hun ikke formår å rette seg opp selv, men trenger Guds nåde for å bli rettet opp. Hun blir ikke rettferdiggjort gjennom egen kraft men gjennom Herrens tilgivelse. Hun bøyde seg ned for hans føtter og Herren bøyer seg til henne og retter henne opp med tilgivelsen.
Gud får være Gud for kvinnen, han får øse ut av sitt hjerte og sjenke henne tilgivelse og fred. Denne gaven overgår alle hennes synder og gir henne nytt liv. Heri ligger Guds skjønnhet som ofte er så vanskelig for oss å begripe og fatte. Mye viktigere enn vår synd, er den tilgivelse Gud sjenker oss. Gud vil ikke forsmå det knuste hjerte. Nei, Han bøyer seg ned for å rette opp gjennom tilgivelsen og sjenke nytt liv og fred hos den angrende synder. Gud er ingen å frykte, men en å elske, en å elske med våre tårer og vår kjærlighet.
P. Arne Marcos Blogg 