Vi venter på Den Hellige Ånds komme pinsedagen. Alle dagens tekster dreier seg om en overgangens tilstand. Overgangen fra det jordiske livet til det himmelske rike. Men vi lever i en slik tilstand allerede nå, ikke bare i døden. For som Paulus sier: “For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp” (2 Kor 4,11).
I evangeliet hørte vi slutten på Jesu offerbønn til Faderen. Han ser sin overgang inn i Faderens herlighet men vil ikke la de som Faderen har gitt ham være igjen. Han vil ta dem med inn i den samme herligheten. Vi hørte ham si: “Far! Jeg vil …” Hans egne skal få følge ham i hans overgang til Gud, fordi han har forkynt dem Guds kjærlighet og de har tatt imot den. De er allerede på jorden blitt ført inn i den treenige kjærligheten. Jesu vilje om at de skal følge etter ham tilsvarer Faderens vilje, som jo av den grunn sendte sin Sønn til jorden.
I bakgrunnen for Faderen og Sønnens ene vilje står Den Hellige Ånd som vil fullbyrde Jesu Frelsesverk i verden og fullende all helliggjørelse i de troende. Jesu verk er allerede fullendt i Den Hellige Ånd. Nå skal Ånden, båndet mellom Faderen og Sønnen, også fullbyrde båndet mellom himmel og jord. Da kan verden erkjenne, hvis den åpner seg for Ånden, at Faderens evige kjærlighet til Sønnen inneslutter kjærligheten til menneskene: “så verden kan forstå at du har sendt meg, og at du elsker dem med den samme kjærlighet som du har til meg!” (Joh 17, 23)
Den første lesningen viste oss den første kristne martyreren, Stefanos, i den samme overgangen. Han hadde avlagt sin store trosbekjennelse og ved slutten ser han allerede, fylt av Den Hellige Ånd, “himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre”. Hans overgang er lik Kristi blodoffer; han er så forankret i etterfølgelsen, at han gjør Kristi ord på korset til sine egne: “Motta min ånd”, “krev dem ikke til ansvar for denne synd!” Dermed blir hans død ikke bare et vitnesbyrd, men Stefanos blir til stedfortreder. Dette kan bare skje i Kristi etterfølgelse, som allerede har gitt Kirken sin Ånd.
Til slutt fikk vi i den andre lesningen se hele Kirkens overgang. Herren har lovet den sin snarlige gjenkomst og øket lengselen i den etter Livets tre og herligheten i den evige by. Denne lengselen får den til å rope “Kom!” sammen med Den Hellige Ånd og den inviterer alle til å stemme med i ropet.
Vi venter på den kommende pinsefesten, men vi venter på den allerede i Den Hellige Ånd; vi ber om hans komme og om hans rensende lys og ild, slik at vi med en ennå dypere lengsel kan rope på brudgommen sammen med Den Hellige Ånd. Ånden roper i oss, bedre enn vi kan det og himmelen forstår åndens rop fra jorden, “fordi han vet at dens forbønn for de hellige svarer til Guds egen vilje” (Rom 8,27).
P. Arne Marcos Blogg 