Preken: Sjette påskesøndag

Vi står i overgangen mellom Herrens tid og Kirkens tid, skjønt det er ikke egentlig en overgang fra Herren til Kirken, men Herren i Kirken på ny måte. Kirken er Herrens brud og mystiske legeme. Kirkens urtid med Herren synlig til stede går over til Kirkens tid med Herren usynlig til stede.

Herren går til sin Far for å komme til Kirken i ord og sakrament. Den hellige Ånd, Talsmannen, virker i Kirken for å gjøre dette mulig. Han underviser Kirken i denne nye virkeligheten som Kirken er i Kristus. Dette rommet hvor Faderen og Sønnen kommer og tar bolig i de som elsker Gud og akter på Hans ord.

Der er intet å frykte, det er ingen grunn til å la angst og uro ta motet fra en i Kirken. Selv de aktuelle hendelser hvor vi får innblikk i noen få utro tjeneres ugjerninger, har vi intet å frykte. De får sin dom når de møter Herrens rettferdighet, uavhengig av det sivile samfunnets forestilling om dom og straff.

Vi er lovet Guds fred, ikke den freden som verden gir oss, den er intet verd. Nei, det er hans fred han gir oss, den fred det er å være i ham. Defor behøver ikke angst og uro ta motet fra oss.

Guds interesse for sin kirke, for menneskene, er overveldende. Han omslutter oss med Kirkens sakramenter, med sitt nærvær i Kirken. I Kirken er vi tatt inn i Guds rom og beveger oss mot Guds hellige by, Jerusalem, som Johannes ser så strålende i åpenbaringen. Byens grunnvoll er apostelene. I Kirken åpnes vårt hjertes blikk og håp til det himmelske Jerusalem. Kirkens oppdrag er å kalle alle mennesker sammen og føre hele menneskeheten frem til det endelige målet i Guds hellige stad, det evige Jerusalem, hvor Han selv er tempel.

Dessuten skal Kirken vitne i og for verden om den nye fremtiden gjennom de troendes måte å være og leve på. Allerede her konstrueres det himmelske Jerusalem gjennom all kjærlighetshandling, all moral, all etterfølgelse av Kristus. Derfor vil Kirkens medlemmer alltid gjøre alt for å bygge om vår verden til stadig mer å ligne det himmelske Jerusalem hvor fred, rettferdighet, lykke vil herske.

Det er det sanne lege kall i Kirken. Vi lever ikke som i et venteværelse i glede over den fremtidige virkelighet, nei, den fremtidige virkelighet inspirerer oss til å gjøre alt for at denne verden skal bli mest mulig lik den fremtid vi håper på. Hvis ikke, svikter de troende vår verden. Kanskje er mange av vår verdens problemer grunnet i at ikke alle Kirkens medlemmer lever det kristne kall fullt og helt?

Vår samtid ser ut til å være en tid som vil forhindre tro og religiøsitet, som vil redusere mennesket til konsum og forbruk. Det ytre skal ta så meget av vår tid og innsats at der ikke blir rom for åndelighet og forsdypning. Gir vi oss inn på denne brede veien, er det ikke så overraskende at verden er som den er. Nei, vi er er istedet kalt til å elske Herren ved å akte på hans ord. Da kan verden fornyes.

Talsmannen vil være i vår midte og vårt hjerte. Derfor har vi intet å frykte. Vi må bare åpne oss for Ham som setter hjertene i brann og som fornyer jordens åsyn. Vi må la oss bevege av Ham som fører Kirken dit den skal. I tiden frem til pinsefesten bør vi be forsterket om Den hellige Ånds virke i vår kirke.