Betongkatolisisme – det egentlige spørsmål

Problemet er at et begrep som «betongkatolisisme» ikke er teologisk og vil ikke avgi noe teologisk innhold. Begrepet har ingen dekning hverken i Det nye testamentet eller i tradisjonen. Likevel kan det være i ønsket om å utvikle et slikt begrep, et spor av noe viktig som bør heves frem.

Etter min mening bør man søke i de teologiske skikkelser som Det nye testamentet tegner for oss. Mitt forslag er derfor å studere nøye de typer skikkelser Kristus møter i evangeliene for å finne en mer teologisk beskrivelse av det som kan være ment bak ordet «betongkatolisisme«.

Vil ikke det måtte bli fariseerens skikkelse? Det finnes ingen gruppe som Herren er mer negativ til og diskuterer oftere med, enn fariseerne. De står for en religiøsitet som er diametralt motsatt av Herrens egen. Fariseerne «vet» hva Gud vil og de pålegger de troende lover og byrder for at de skal leve «riktig«. Samtidig forstår fariseeren seg som den rettferdige og gode, den som ikke synder og som er et eksempel for de troende. Dette understrekes gjennom kledebon og en avsondring fra de «urene» syndere. En høyst ukristelig religiøsitet med andre ord. Kristus derimot søkte til synderne for å forkynne det glade budskap, han søkte det fortapte. En bevegelse fra Gud som alltid må studeres igjen og igjen.

Konflikten mellom fariseerne og Herren er så vesentlig og viktig, at det neppe bare kan være snakk om en konflikt med en gruppe i Herrens samtid, men det må ligge en advarsel for all fremtids religiøsitet i denne konflikten. Fariseeren eller fariseerismen er en form for religiøistet som ligger foran den troende som en fristelse, men som må unngås for enhver pris.

Spørsmålet som jeg mener derfor står i rommet, er om fariseerismen er å finne i vår samtid, om der er åndelige retninger i Kirken som heller i den retningen. Arbeider man teologisk utifra den vinklingen, mener jeg at arbeidet vil bli fruktbart og verdifullt for Kirken.