Vi har idag igjen fått høre en kort evangelietekst. Men den inneholder likevel meget. Vi møter teologien til Johannes. For ham er ikke Jesu korsfestelse en fornedrelse, men en forherligelse av Jesus. Johannes lever med den oppstandene og opphøyde Herre og ut i fra denne overbevisningen skrev han sitt evangelium.
Judas forræderi innleder denne forherligelsen med en gang, nå. I dette øyeblikket blir fortid og fremtid forent. Nå begynner Menneskesønnens tid og samtidig understrekes det avgjørende som for alltid forblir nærværende og aktuelt: “Nå felles dommen over denne verdenen”.
Menneskesønnen er Guds Sønn som gjennom sine ord og tegn åpenbarer Guds sannhet. Denne åpenbaringen tilspisses i korset: i overgangen ut av denne verden inn i Faderens herlighet. Jesu lidelse er hans vei inn i herligheten. Hans forherligelse er på samme tid Guds forherligelse, hvis Sannhet åpenbares i Jesu opphøyelse.
Jesus betegner disiplene som sine barn. Tiden som Jesus er hos disiplene blir beskrevet som en kort tid. Dommen og frelsen bryter inn over disiplene, over jødene og over hele verden. Men dommen og frelsen er nå forbundet med Jesu overgang i herligheten. Rent verdslig sett må denne overgangen sees på som mislykket. Slik forstår jødene det. Men heller ikke disiplene kan følge Jesus på veien inn til herligheten. De blir i en verden som ikke forstår Jesu bortgang og som derfor heller ikke forstår disiplene. De er fremmed i en verden, som viser seg uforstående og fiendtlig.
Spørsmålet om hvordan disiplene som er forlatt av Jesus og som er omgitt av en verden som avviser dem, kan være og forbli Jesu menighet blir besvart med det nye budet som gis dem. Men her må man ta seg i akt for en dobbelt misforståelse.
For det første blir det ikke gitt et allmenngyldig etisk prinsipp, som det vanlige menneskelige livet skal følge. Da ville nemlig forbindelsen med Kristus oppløses og menneskene ville selv få ansvaret for sin fremtid. Da ville ikke disippelskaren lenger være Kristi menighet.
For det annet kunne ikke kjærlighetsbudet betegnes som et nytt bud hvis man ville forstå det som et etisk prinsipp. Både det gamle testamentet og den antikke filosofien har tilsvarende bud.
Nei, budet er “nytt”, fordi det i kraft av Jesu opphøyelse åpner muligheten for de troende å elske hverandre slik Jesus har elsket dem. Dermed er det ikke graden av kjærlighet eller måten det skal elskes det dreier seg om, nei det er kjærlighetens begrunnelse som gis, det som gjør den til en “ny” kjærlighet. Denne begrunnelsen er Jesus selv, som bringer og er Guds åpenbaring og som må tas imot i troen. Denne troen begrunner kjærligheten, som derfor bare kan leves i de troendes menighet.
Kjærligheten i menigheten blir derfor tegnet på etterfølgelsen av Jesus og som også synliggjør Herrens nærvær. Derfor er en kristen kjærlighet etter evangeliet anderledes enn en medmenneskelighet eller en humanisme som bygger på andre kilder.
Menigheten av de som lever etter det nye budet er den nye verden i verden. Den har fått en ny opprinnelse og representerer den forherligede Herres gjerningsområde. Denne troen vender seg til verden, som skal erkjenne Herrens liv i menigheten og anerkjenne ham i troen.
Helt spesielt blir dette synlige Guds hellige. Et godt eksempel er min egen ordens helgen, pater Damians liv og virke blant de spedalske på øya Molokai i Hawaii. Hans liv og hans hengivelse kan kun forstås i lyset av den nye kjærligheten i Jesus Kristus. Å leve 16 år blant de spedalske og gjøre så meget som mulig for dem uten hensyn til egen helse, viser til dette nye, store i Herren. At han selv ble smittet og døde som spedalsk underbygger offeret og hengivelsen. Han oppgav i sannhet alt sitt eget … og vant det evige livet … han levde den nye verden i Herren og gav avkall på den gamle.
P. Arne Marcos Blogg 