Bønnen er oss så kjent og kanskje ukjent samtidig. På den ene siden er vi kjent med de mange forskjellige bønner vi lærer på livets vei. I ordenslivet legges det gjerne en god del bønner og bønneformer til de vi har fått med hjemmefra. Men det er en annen side ved bønnelivet vi kanskje ikke ofte tenker over, nemlig at vår eksistens i seg selv kan bli til bønn. Den trofasthet vi utviser i vårt liv, vårt kall og vår tjeneste, kan være bønn i Guds verden. Muligens ber vi mer enn vi ofte selv er oss bevisst.
Hva vår bønn, vår eksistens foran Gud betyr i Hans store helhet, se det er gjemt i hans hjerte. Men at det betyr meget, kan vi være sikre på. Når vårt ordensliv nærmer seg slutten og det blir kanskje ikke meget aktivitet igjen for oss enn bønnen, kan det være at vi går gjennom den viktigste fasen i vårt liv. På mange måter består vårt liv av meget aktivitet og det er sikkert riktig og godt. Vi tjener mange av våre brødre og søstre på den måten. Men bønnen er ikke en mindre tjeneste, men kanskje en dypere og større. Koblingen med sykdom og seng kan gjøre oss mer ydmyke og kanskje ærligere og renere i bønnen. Vi blir ikke bare mer avhengige av Guds nåde, men trenger også mer hjelp av våre brødre og søstre, ja vi kan bli helt avhengige av hjelp. Det er sikkert en fase vi ikke vet hvordan vi vil takle, men som kan ligge foran oss.
Søster Raymunda måtte oppleve overgangen fra et aktivt liv, til et passivt liv i avhengighet og hjelp. Det er ikke lett å forestille seg hvordan livet arter seg oppunder de hundrede år. Det må unektelig virke langt når man forsøker å overskue det og se alt som har vært, alt det man har gjort. Søster Raymunda var nær ved å kunne feire 70 års løfter, en lang tid i Herrens etterfølgelse. Mange år med trofast bønn har sikkert båret henne, kanskje mer enn hun selv har ant.
Ved siden av bønnen nøt hun musikken, denne store og forunderlige gave menneskeheten har fått. Musikk kan være så dyp og vidtrekkende og kan sette sjelen i en svingning kanskje mer enn noen annen form for menneskelig kunst. Musikk kan røre en på helt spesielle steder og den kan uten tvil åpne mennesket for Guds skjønnhet. Hvor meget bønn kan ikke ligge i slik musikk? Mang en komponist har visst å takke Gud for sitt talent og har gitt utallige mennesker en dypere mening med tilværelsen. Hva kan vel ikke ha svingt av følelser og tanker i søster Raymunda når hun ble eksponert for den musikken hun elsket?
Når hun nå er død og blir ført til sin himmelske bolig, kan vi forestille oss en himmelsk musikk som fyller den. Guds sanne musikk må være skjønnere enn all musikk vi kan frembringe, Guds sanne bønn må være dypere enn all bønn vi kan be. I himmelen får vi åpne oss for Guds skjønnhet og vår sjel vil beveges og svinges på en for oss praktfull og gledelig måte. Søster Raymunda vil tre inn i denne Guds skjønnhet som vi håper også vil bli oss til del den dagen vi følger henne inn i de evige boliger.
P. Arne Marcos Blogg 