Vi møter i dag to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår Kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.
Disse to er to søyler i kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de alarmert av Maria fra Magdala, ikke hvilken som helst kvinne, men kvinnen som representerer den tilgitte synder og som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken.
Maria hadde oppdaget den åpne graven og sett at Herren ikke lenger lå i den. Begge disiplene reagerer med en gang og løper sammen til graven. Skjønt sammen var de vel ikke, fordi kjærligheten løper fortere enn embedet og kommer først frem. Kjærligheten er raskere og mindre tynget enn embedet som har ansvar for så meget.
Men kjærligheten lar embedet få vurdere situasjonen først og trer tilbake. Peter får tre inn først. Peter ser likklærene og svettedukken sammenfoldet og forstår at liket ikke var stjålet, ingen gravrøvere hadde vært på ferde. Det er nok for å slippe til kjærligheten som «ser og tror», ikke egentlig på oppstandelsen ennå, men på at alt det som er skjedd med Herren medfører riktighet. Ennå hadde de ikke forstått at Herren skulle oppstå fra de døde.
Og hvordan skulle de egentlig kunne forstå det før det hadde møtt den oppstandene Herre? Ennå har aldri noen møtt en som var oppstanden. Møtene med ham ligger foran dem i de neste dagene.
Evangeliet forteller videre at Maria fra Magdala ble stående og gråte like ved graven. Hun får det allerførste møte med den oppstandene Herre og det allerede før han er vendt hjem til Faderen for å bli trøstet etter alt det grusommen han hadde vært igjennom. Derfor får ikke Maria røre ham ennå.
Det interessante er at Maria ikke kjenner igjen Herren med en gang. Det er tydelig at oppstandelsen medfører en forvandling av personen som gjør det vanskelig umiddelbart å kjenne igjen ham. De forskjellige vitnesbyrd om møter med den oppstandene har ofte dette elementet med. Det må tyde på at oppstandelsen er i sannhet noe nytt og annet. Det er ikke snakk om en reanimasjon, en oppvekkning av en skinndød. Nei, det er en helt ny tilstand, en ny etappe i livet.
Det er den dypere virkeligheten bak oppstandelsen, det er i sannhet nytt liv. Kristus er den første menneskelig natur som oppstår til evig liv og som åpner veien til himmelen for alle som dør i ham. Gud har tilført skaperverket en ny dimensjon, døden er overvunnet.
P. Arne Marcos Blogg 