Preken: 4. fastesøndag

Vi har i dag hørt den meget kjente lignelsen som gjerne blir kalt lignelsen om den fortapte sønnen. En lignelse som kanskje er den mest bevegende av alle Herrens lignelser. Men det en lignelse som står i fare for å bli ensidig utlagt dersom vi retter vår oppmerksomhet bare på synderen som gjør bot.

Selvfølgelig dreier det seg også om bot og omvendelse. Og Kristus vil innby oss med denne lignelsen til å vende tilbake til Gud, skulle vi ha vendt oss bort fra Ham.

Men lignelsen dreier seg ikke først og fremst om den «fortapte sønnen» og hans omvendelse, ei heller om brorens misunnelse og mangel på glede over brorens gjenkomst. De to sønnenes skjebner og vesener tjener i grunnen bare til å åpenbare farens hjerte. En far som er et bilde på Herrens egen himmelske far. Aldri har Kristus fremstilt sin far i himmelen på en mer levende og tydelig måte.

Det store begynner allerede ved at faren godtar sønnens ønske om å få sin del av arven. For oss er vår del av arven fra vår far himmelen vår eksistens, vår frihet, vår fornuft og vårt ansvar for oss selv: store goder som vi bare kan ha fått av Gud. At vi kan forskusle den og havne i nød lik sønnen i lignelsen og kanskje må besinne og omvende oss, er i grunnen ikke interessant. Nei, det interessante er faren som holder utkikk, som lengter, hans medlidenhet, hans overstrømmende mottagelse og oppkledning av den fortapte og den påfølgende festen.

Den som en gang har sett Rembrandts maleri til dette evangeliet hvor vi ser faren omfavner sønnen, har kanskje lagt merke til at kunstneren har malt faren i en lysende rød drakt. Den symboliserer Guds glødende kjærlighet til oss mennesker. Gud, vår Far, er grensesløs barmhjertig. Han tar oss imot slik vi er, uansett hvilke veier vi har gått. Vi må bare vende tilbake til ham, noe som burde falle lett, da vi ikke har med en far som straffer å gjøre, men med en kjærlig far.

En liten historie: En kristen, som hadde syndet meget, befant seg på fortvilelsens avgrunn. Han ville ta sitt liv fordi han trodde, at han hadde overtrukket den guddommelige barmhjertighetens konto fullstendig. Før sin fortvilte handling oppsøkte han en venn. Vennen fortalte ham om den himmelske Fars grenseløse barmhjertighet. Men den fortvilte vek tilbake: «Jeg er som et spann så full av hull at Guds barmhjertighet ikke kan holde seg der, selv om den måtte strømme i mengder.» Da sa vennen: «Hvis du kaster det gjennomhullete spannet i havet, er det alltid fullt av vann, uansett hvor mange hull det måtte ha. Kast deg ut i det store havet til den guddommelige barmhjertigheten, så vil du erkjenne, at du ikke er tom.» Dette svaret reddet og trøstet den fortvilte.

Budskapet om den barmhjertige Gud er viktig for oss alle. Det er et tilsagn som vi kan bestå og leve overfor, tross alle våre synder og svakheter.

Broren som var blitt hjemme, står frem i lignelsen som ubarmhjertig, som ikke kan glede seg over sin brors hjemkomst og festen faren steller i stand. Han var blitt hjemme og hadde ført et ordentlig liv. Han er i motsetning til sin far ikke beredt til å ta imot sin bror.

Men han ser ikke at han alltid har fått være hjemme i farens barmhjertighet og at faren har villet dele alt sitt med ham. Han blir et eksempel på en ubarmhjertighet som vi ikke bør følge. Det er en fare for oss å mene at vi skulle ha særlige rettigheter og oppmerksomhet dersom vi lever i tråd med forskriftene og reglene. De som ikke følger dem fortjener ikke oppmerksomhet. Her tegner Jesus egentlig fariseerens skikkelse og problem. Intet forbilde for oss!

Likefullt har ikke faren et hardt ord mot den misunnelige broren: hva han sier er ingen beroligelse, men den hele og fulle sannhet: den som holder ut hos Gud, ham tilhører alt sammen med Gud.

Vi bør meget heller kunne identifisere oss med sønnen som vender hjem og glede oss over den guddommelige Faders barmhjertighet. Vår omvendelse til Faderen bør også bety at vi lærer av Hans barmhjertighet. Kristus har jo sagt at vi skal være barmhjertige slik Gud er barmhjertig.

I Fadervår ber vi: ”Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere”. Vi skal være barmhjertige. Vi har forstått evangeliets anliggende dersom vi utøver barmhjertighet.

Hvis vårt gjennomhullete spann forblir fylt med friskt vann i Guds kjærlighetshav, skulle vi da ikke rekke våre medmennesker livets vann, så ofte som mulig? Vi er Guds elskede barn. Har vi noe annet å gjøre, enn å gi denne kjærligheten videre?